Jeg har bare en venn og føler meg ganske ensom.

Hei.

Så fint st du skriver til ung no.

Den hverdagen du beskriver er ikke så uvanlig. Mange opplever å ikke ha venner, og kanskje bare en venn, som de da blir veldig avhengig av for å føler noen tilhørighet.

Har vennen din flere venner enn deg? Eller er dere den eneste for hverandre? For ellers så kunne du henge med når hun er med noen av sine andre venner.

Om hun er i samme situasjon som deg, så får vel hun noen av de samme kommentarene? Har dere snakket samen om det? Hvis hun heller ikke har andre enn deg, så kunne dere ta et initiativ, og gjøre en innsats for å få flere å henge med, enn bare hverandre.

Det er klart det er sårbart for deg når du kun har hun ene å være med. Så snart hun ikke er der, så har du liksom ingen.

Er dere også sammen på fritiden? Går dere på noen fritidsaktiviteter? I så fall går dere på det samme eller har dere hver sin fritidsaktivitet? For det er mulighet for å treffe nye mennesker og potensielt nye venner, når du er med på noe på fritiden. Enten det er fotball, speider, fritidsklubb, alle mulige slags idretter eller klubber.

Jeg forstår ikke helt sammenligningen med å gro sammen og siamesiske tvillinger opp i mot hitler og nazismen, og jeg synes lærere skal la være å komme med sammenligninger, og uttrykk på dere, som bare vil såre dere, og ikke hjelpe.

Du har en venn, det er verdifullt. Det kan virke som at du ikke aktivt går inn for å få flere venner, siden både foreldrene dine og lærerne dine sier det de gjør. Jeg vet at det kan være vanskelig å skaffe seg nye venner, og det virker alltid som alle andre er så tette sammen at du synes umulig å trenge seg innpå.

Du må prøve for å lykkes. Når du føler deg ensom og alene, så ønsker du nok noen flere å være med. Da må du hive deg utpå og være åpen for å bli kjent med nye folk. De kommer ikke å banker på døren din, du må ut og treffe dem.

Du kan selvfølgelig be noen hjem til deg. Be noen på pizza og film for eksempel. Foreldrene dine ville sikkert støtte et slikt initiativ siden de også synes du skulle ha flere venner å spille på.

Du skriver ikke om du går i første klasse på videregående nå, eller om du skal begynne på videregående til høsten. Da vil det i så fall være gode muligheter til å treffe noen nye venner.

Og hvis du går på videregående, har du truffet den vennen du har der, eller har dere vært sammen siden grunnskolen?

Det kan også være at dere to er så tette at ingen andre tør å nærme seg dere, de tror kanskje at dere vil ha det sånn, at det bare skal være dere to.

Når noen ber deg med på noe, så må du si ja. Med positivitet og et smil, selv om det ikke er din foretrukne aktivitet. Sier du nei mange nok ganger, så slutter folk å spørre. De tror at du vil ha det sånn.

Når venninnen din ikke er på skolen, sitter du da i et hjørne og stirrer på mobilen eller inn i en bok, eller prøver du å nærme deg noen, eller i det minste ser deg rundt og virker til å ønske kontakt?

Det er lett å beskytte seg mot verden ved å krype inn i sin egen verden, det føles trygt og godt, men det er ikke sånn du får flere venner.

Jeg syntes du skal snakke med venninnen din, snakke om at dere kan gjøre et fremstøt sammen. Foreslå for andre å gå på kino, eller på kafe, møtes til en aktiviet, for eksempel volleyball, fotball på løkka. Be noen hjem til deg eller henne for brettspill, eller bare se en serie eller film. Mulighetene er uendelige, men du må faktisk gjøre en innsats selv.

Snakk med foreldrene dine. De kjenner deg og vet litt om hva du kunne passe til og hvordan du kan fronte andre ungdommer og få flere venner.

Til slutt, en venn er bedre enn ingen venner. Selv når du er alene og hun ikke er der, så vet du at du har henne. Du kan tekste eller snappe med henne, selv om hun ikke er med deg.

Jeg ønsker deg alt godt.

Lykke til!

Med vennlig hilsen helsesykepleier