Har tvangstanker og får dårlig samvittighet for mamma som hjelper meg.

Kjære deg.

Dette var ikke kaotisk i det hele tatt, jeg skjønte godt det du fortalte. Og jeg må si at det er vondt å lese det du skriver. Jeg kan forstå ut ifra ordene dine, at du bærer på masse skyldfølelse og dårlig samvittighet. Men sånn jeg tenker om det, er at det ikke er du som person som sliter ut mammaen din. Det er tvangstankene og spiseforstyrrelsen som har krevd mye av dere begge. Disse to har virkelig tatt over livene deres i de siste årene. Det må ha vært skikkelig vanskelig<3. Heldigvis finnes det god behandling for tvangslidelser. For ingen skal klare dette alene, verken du eller mamma.

Jeg kan forstå at det hjelper deg at mamma sier ting og gjør ting i forbindelse med at du f.eks skal spise eller sove. Det kan dempe tvangen der og da, og kroppen kan roe seg. Men hvis mamma bare fortsetter og fortsetter med det samme så vil tvangen heller ikke slippe tak. Det høres ut for meg som at dere har kommet inn i et litt galt spor der dere har noen vaner som bare får problemet til å fortsette.

Og som du selv viser innsikt i, det hjelper nok heller ikke alene med at du sier unnskyld hele tiden. Samtidig skjønner jeg at du virkelig ønsker å støtte mamma og vise at du ser hvordan hun har det. Og det er veldig fint.

Så hva kan du gjøre isteden? Du kan snakke med mamma om at du vil at også hun skal få mer hjelp. For dette må dere komme ut av sammen. Det høres kanskje litt “hardt” ut at jeg skriver dette, men det er faktisk mamma som har mest ansvar å stå stødig i å hjelpe dere ut av de vonde mønstrene. Jeg vil tro at hun snakker med pappa, for voksne snakker gjerne mye sammen når barna ikke er der. Kanskje har hun gode venner og, eller andre, som hun kan dele ting med? Du kan godt spørre henne om det hvis du får sjansen.

Og ellers - hva er god hjelp for dere nå? Du har allerede fått behandling for spiseforstyrrelsen, kan jeg lese. Vet de på sykehuset som hjalp dere da, at du nå har tvangstanker? Det er det viktig at de får høre om. Dersom dere er skrevet ut av sykehuset kan fastlegen få beskjed og dere kan søkes inn for mer hjelp. Om det er det samme stedet dere da skal til, det vet jeg ikke. Men fastlegen er altså et sted å starte. Jeg tenker at mamma i tillegg til pappa og/eller andre nære, trenger noen fagpersoner som støtter henne i å få dere ut av mønstrene dere har kommet inn i på grunn av tvangstankene. Og som hjelper henne å få et overskudd, dersom hun er veldig sliten.

Kan du i tillegg lese mer her om tvangslidelser og hva man kan gjøre for å komme ut av det? Jeg håper det vil løse seg om dere sammen tar tak. Det finnes også mye man kan starte med å gjøre alene. Det at du viser at du ønsker en endring, er et skritt på veien. Og at dette ikke er din skyld, dette er noe som skjer med deg. Alt godt til deg. Og familien din<3

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

Vi har valgt ut dette for deg

Dårlig samvittighet

Hvordan hjelpe noen med spiseforstyrrelser?

Snakk med foreldrene dine om vanskelige ting