Jeg trenger noen å snakke med, men jeg vet ikke hvem?

Hei,

Så fint at du skriver til Ung, og at du tørr å sette ord på det som er vanskelig. Det viser hvor mye du ønsker å få det bedre, selv om du akkurat nå føler at du ikke vet hvem du kan snakke med.

Jeg forstår at det føles vanskelig og at det nå kan virke umulig å åpne seg for noen du kjenner, og særlig når du kanskje har holdt ting inni deg lenge. Det er samtidig viktig at du vet at du ikke trenger å stå i dette helt alene. Du skal ikke måtte klare alt på egen hånd.

Det er veldig forståelig at du synes det er vanskelig å snakke med noen du kjenner, og at du ikke føler deg trygg nok til å åpne deg for dem nå. Derfor vil jeg tipse deg om steder du kan ta kontakt trygge voksne, der du kan være anonym og bestemme selv hvor mye du vil si.

Du skriver at du ikke klarer å snakke med mamma, pappa, familie, lærere eller helsesykepleier. Det er helt greit. Noen ganger må man øve litt på å dele tanker og følelser, og da kan det være lurt å starte med å snakke med noen som ikke kjenner deg.

Et godt sted å begynne kan være å ta kontakt med Røde Kors sin hjelpetelefon for barn og unge, som heter Kors på halsen. Se lenken jeg legger ved under svaret mitt. Der kan du snakke med trygge voksne som har erfaring med å lytte og gi støtte, og du kan være helt anonym.

Du kan selv velge om du vil ringe, chatte eller sende e-post. Hvis det føles vanskelig å snakke, så kan du starte med å skrive, og du trenger ikke si alt med en gang. Du deler i ditt tempo og kan øve deg på å snakke med andre om det du tenker på. Etter hvert så vil du nok oppleve at det føles bedre å dele og at de ikke er like skummelt som du kanskje hadde sett for deg. Det finnes mange voksne som vil hjelpe deg, og du trenger ikke stå i dette alene!

Et annet tips er å skrive ned det du synes er vanskelig i et brev. Det kan være lettere enn å si det høyt. Kanskje du etter hvert kan gi brevet til noen du stoler på, som for eksempel moren din eller en annen voksen du kjenner. Da slipper du å forklare alt selv, og du får likevel fortalt hvordan du har det.

Noen synes også det er lettere å snakke med foreldrene til en venn, fordi det føles mindre skummelt enn å snakke med sine egne foreldre. Det kan kanskje også være et godt alternativ for deg?

Du kan også oppsøke helsestasjon for ungdom i nærheten av der du bor. Der kan du starte med å vise de det du har skrevet til Ung, sammen med svaret mitt. Det er et fint utgangspunkt for en samtale og et første steg til å få hjelp.

Det er vanlig å føle at man ikke får det til når man aldri har snakket om slike ting før. Men det er mulig å øve seg. Du kan begynne helt forsiktig, dele litt, og så litt mer etter hvert. Ofte vil det føles lettere når du først har begynt og merker at det er trygt.

Du fortjener å få hjelp, og det finnes voksne som virkelig ønsker å være der for deg. Jeg er sikker på at mammaen din eller andre rundt deg ville ønske å få vite hvordan du har det, hvis de visste hvor vondt du har det nå.

Du trenger ikke stå i dette alene. Det finnes mennesker som bryr seg om deg og som ønsker å støtte deg. Du har allerede vist stort mot ved å dele dette her.

Jeg håper du tar et lite skritt til og kontakter noen. Det kan gjøre en stor forskjell. Jeg heier på deg og sender deg mange gode tanker og håper du snakker med noen voksne om hvordan du har det.

Vennlig hilsen helsesykepleier