Det er menneskeleg å ønske å ha kontroll. Vi menneske vert mange gonger utrygge eller føler oss trua dersom vi ikkje opplever å ha kontroll over det som skjer rundt oss.

Det ligg i mørkeret sin natur at det vert vanskeligare å halde oversikt. For nokon kan dette opplevast som ubehagelig eller skummelt.

Korleis få det betre?

All angst, bekymring og fobiar finst det god hjelp for. Her er nokre tips til kva du kan gjere.

Døgnrytme. Prøv å få så god døgnrytme som mogleg slik at du ikkje ligg unødvendig vaken i senga. Dersom du ligg vaken gir dette meir rom for bekymringstankar.

I tillegg vil fantasien gjere tankane skumlare. Dette gjeld både for vaksne og barn.

Utforsk tankane dine. Finn ut om det kun er mørkeret du er redd for, eller om det er meir komplisert.

Still deg sjølv spørsmål som: Kva er eg redd for skal skje? Er det sannsynleg at dette skjer? Kva er det som gjer meg utrygg? Er dette eigentleg berre fantasi? Er det nødvendig å bekymre seg?

Det kan vere lettare å utforske desse tankane når ein ikkje allerede er redd og aktivert. Prøv heller å utforske tankane når det er lyst og du har det bra.

Gradvis eksponering: Øv deg på å stegvis oppsøke det du er redd for.

Dersom du er redd for mørkeret kan du utfordre deg sjølv. Fyrst kan du prøve å vere i eit mørkt rom på dagen. Deretter kan du sove i eit mørkt rom, og gå ein kort eller lang tur når det er mørkt.

Eksponering handlar om å få nye erfaringar. Da vil ikkje tankane og frykten for kva som kan skje hindre deg i å prøve det ut på ekte.

FAKTA

Kvar kan eg få hjelp?

Dersom du opplever å vere mørkredd eller engstar deg for andre ting i så stor grad at det hindrar deg i å leve det livet du ønsker, kan det vere lurt å kontakte nokon for å få hjelp til å sortere i desse tankane. Du kan snakke med:

Helsesykepleier
Helsestasjon for ungdom
Fastlegen din

Mange barn er mørkredde

Å vere mørkredd som barn er veldig vanleg. Rundt 29% av alle barn fortel at dei er mørkredde. Dette kan det vere fleire årsaker til.

Barn har mindre evne til å skille mellom fantasi og virkelighet, enn det vaksne har.

Barn kan til dømes verte redde for at det skal vere monster under senga eller at det er spøkelser i skapet.

Dei fleste eldre born veit godt at dette ikkje er noko å vere redd for, fordi dei forstår at dette berre er fantasi.

Det er også vanleg at barn synest det er skummelt å vere aleine. Dei kan kjenne på det som kallast seperasjonsangst. Kort forklart er det angst for å vere vekke fra foreldra. Dette er skumlare når det er mørkt på rommet og ute.

Nokon barn kan vere så redde for mørkeret at det lagar store problem for dei. Men dei aller fleste veks dette av seg.

  • arrow_drop_down_circle  Vaksne kan også utvikle fobi mot mørkeret
    Det er mindre vanleg å vere mørkredd som vaksen enn som barn. Rundt 3% av den vaksne populasjonen oppgir å vere redde for mørkeret.

    Dersom ein vaksen har utvikla ein fobi for mørkeret kallar vi det for achluofobi.

    Ein fobi er ein intens frykt eller redsel for noko som ikkje nødvendigvis er farleg.

    For å skille mellom frykt som går over av seg sjølv og ein fobi så må frykten ha vore til stades i minimum 6 mnd.

    Sidan vaksne i større grad enn barn veit at det ikkje er noko farleg med mørkeret, er det ofte noko anna som ligg bak.

    I nokon tilfeller kan dette vere uttrykk for andre vanskar eller underliggande angstlidelsar. Til dømes kan ein person som er veldig engstelig ein periode også oppgi å vere mørkredd.

    Dersom ein undersøker dette nærmare vil personen gjerne fortelle at det ikkje er mørkeret i seg sjølv dei er redde for. Dei har ein redsel for å vere aleine, for å verte overfalt, rana eller verte offer for innbrudd, valdtekt eller annan form for vald.

    Desse tankane vert gjerne forsterka i mørkeret fordi miljøet rundt opplevast mindre oversiktlig.

    Dersom ein person engstar seg for at noe farleg skal skje i mørkeret, kan ein verte ekstra utrygg av tankar om at andre kanskje har lagt seg, og det er mindre sannsynleg å få hjelp dersom noko skulle skje.

    I tillegg kan personar som strevar med mykje angst og bekymringar verte redde for sin eigen reaksjon. Dersom ein oppfører seg som om noko farleg skal skje (ser seg over skuldra, lytter til kvar minste lyd) i mørkeret så vil ein gjerne verte redd, nettopp fordi ein oppfører seg som om noko farleg held på å skje.