Etter skilsmissen overtenker jeg alt og føler jeg må passe på alle andre

Hei!

Det du beskriver høres vanskelig ut. Etter skilsmissen har du måttet passe på alle i familien din, forteller du, og du sitter med alt det vonde inni deg. Det høres ut som at du har fått alt for mye ansvar og at det nå er vanskelig for deg å finne ro og få være "barnet" i familien, slik du egentlig fortjener å få være. Det må være vondt for deg at ingen spør hvordan du har det. Selv om foreldre har mye å tenke på etter en skilsmisse så har de fortsatt ansvar for å ta vare på barna sine, og jeg skulle ønske de klarte å se og møte dine behov selv om de strever med sitt eget.

Barn av skilte foreldre synes at det er ubehagelig å bli blandet inn i de voksnes problemer, og når man føler man må ta parti kan det bli vanskelig, for selv om de voksne ikke er kjærester lenger så er de jo fortsatt foreldrene, og barnet er gjerne like like glad i dem begge. Denne indre konflikten kan da skape akkurat det du forteller om at skjer med deg: overtenking og en overdreven "radar" som passer på at ingen blir lei seg og såra. Og oppi dette kan man glemme å ta vare på sine egne følelser.

Og når jeg leser det du skriver her, får jeg inntrykk av at du ser og forstår hvordan dette har skjedd i din familie og med deg. Det er på en måte fint at du ser det for da vil det være lettere for deg å gjøre noe med det.

Det viktigste jeg vil si til deg er at du har lov til å be om støtte og trøst fra andre rundt deg. Og i det, kan du kan stole på at foreldrene dine klarer å ta vare på seg selv og sine egne følelser. De fleste voksne klarer jo det, enten om de får støtte av venner, familie eller noen ganger en profesjonell terapeut. Kan du kanskje fortelle pappa at du bekymrer deg veldig for han, og høre om han har en plan for hvordan han tar vare på seg selv om han får det vondt?

Hvis du syns det blir for vanskelig å snakke med pappa og/eller mamma om det du trenger så kan du kanskje snakke med en annen voksen du stoler på og kjenner godt? Er det noen du føler du kan være deg selv sammen med, som virkelig ser deg og det du trenger? Det kan være en besteforelder, tante/onkel, et eldre søskenbarn eller annen i familien. Det kan også være en nabo, en trener eller kanskje en lærer du er trygg på? Tenk litt etter hvilke voksne du har rundt deg og fortell litt til den voksne hvordan det er å være deg. Det er viktig at du tør å si ifra hvordan det er å være deg til noen.

Ellers, er det jo sånn at mange ungdommer har skilte foreldre. Har du noen venner som har opplevd skilsmisse? Et godt tips da er at du snakker med en av dem! Støtten fra en venn som har opplevd noe lignende kan være god å få. Du kan få tips og råd til hva som fikk dem videre i livet når de hadde det vondt. Ved å dele med andre det man er lei seg for, føles det ofte lettere etterpå.

Hvis det er vanskelig å snakke med noen du kjenner så kan du også ta kontakt med et familievernkontor. De som jobber på familievernkontor er vant til å snakke med ungdommer som kommer fra skilsmissefamilier. Du kan godt starte med å ringe til dem alene, foreldre trenger ikke vite at barn ringer. Du kan fortelle det samme som du har skrevet her og spørre om å få komme på en samtale. Den du snakker med på familievernkontoret kan snakke fortrolig med deg om dine følelser. Dere kan finne ut sammen hva dere kan gjøre videre for at ting skal bli bedre for familien din og deg. Jeg tror det er lurt å snakke om dette nå, så det ikke ødelegger for deg og ditt følelsesliv fremover i livet ditt.

Til slutt her legger jeg ved en artikkel med et intervju av en jente som opplevde at foreldrene skilte seg, du kan lese om hennes erfaringer her: www.ung.no/skilsmisse/2285_Stines_erfaring_med_skilsmissen.html

Jeg håper dette var til hjelp for deg. Jeg håper du kommer deg greit igjennom dette og at det blir lettere for deg å sette ord på og bli møtt på dine følelser og behov fremover. Skriv gjerne til oss igjen. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no