Er ganske paranoid og tror ingen vil være med meg. Hjelp.

Hei du!

Så fint at du tar kontakt.

Slik som jeg forstår det som du presenterer så ville jeg ikke kalt det du forteller om for "paranoid" men heller noe sånt som usikkerhet og bekymring. Det betyr ikke at jeg ikke forstår hva du mener - jeg tenker at det du beskriver er at du er veldig usikker på deg selv og hva andre mener om deg. Da kan vil bli veldig "på vakt" og både føle og mene at andre vil oss vondt selv om dette mest sannsynlig ikke stemmer. Det høres slitsomt ut å ha det sånn at du tenker at andre ler av deg - husk på at andre har oftest mer enn nok av seg selv og er ikke opptatt av deg på den måten du er (de er opptatt av seg selv slik du er av deg selv).

Jeg vet ikke hva som ligger bak følelsene og tankene om at ingen vil være med deg. Kanskje har du hatt vanskelige opplevelser med å ha blitt avvist eller kanskje kjærlighetssorg eller annet vondt (ettersom du beskriver at det med jenter er aller vanskeligst). Våre opplevelser gjør helt klart noe med oss men det er viktig å huske på at det vil alltid finnes nye muligheter til å få andre opplevelser. Det at man har hatt en vanskelig opplevelse med f.eks avvisning, kjenne seg utenfor eller en dum tilbakemelding (og så videre) betyr ikke at det alltid blir sånn.

Du forteller også om at du opplevde å være midtpunktet før og dette sier meg noe om at du har mye å komme med og at flere personer har vært engasjert i den du er. Dette får meg til å tenke at du helt sikkert har mye å by på og har mange ressurser som du trenger å få "gravd frem" igjen.

Kanskje er det slik at du trenger å snakke med noen om hvordan du har det og kanskje få sortert litt i tanker og følelser. Det kan være lurt å åpne seg til noen som ønsker å lytte. Det er flere muligheter. Dersom dette du beskriver handler om en depresjon (da kan man gjerne kjenne på at alt er vanskelig og føle seg veldig usikker på seg selv) så kan fastlege være et godt alternativ dersom du f.eks trenger henvisning til psykolog. Men det kan også være en god idé å starte hos f.eks helsesykepleier på skolen eller helsestasjon for ungdom - ingen av stedene trenger du å bestille time og dette kan være en fordel for å komme i gang.

Det kan også være lurt å ta initiativ selv til å finne på noe. Mange ganger så blir det gjerne sånn at i vanskelige perioder blir vi ekstra sårbare og ser alt som er "feil" og "galt" med oss selv. Da er det lett for å trekke seg inn i seg selv/isolere seg. Det som kan være faren med det er at andre kan tro at du ikke ønsker kontakt og dermed ikke tar kontakt med deg heller. Da kan du igjen få følelsen av at "ingen vil" og så er det kanskje ikke sånn i det hele tatt men at de andre ønsker å la deg være "i fred" ettersom de ikke ser noe initiativ fra deg heller. Dersom du tar kontakt for å finne på noe så viser du i alle fall at du er interessert i dette - kanskje faller noen biter på plass da slik at ting blir litt enklere.

Jeg ønsker deg alt godt.

Med vennlig hilsen psykologen