Er redd for at foreldrene en gang skal dø.

Jente, 15

Jeg er livredd for og miste folk jeg er glad i. Bare tanken på at jeg en dag må leve uten foreldrene mine, selv om (jeg virkelig håper) at det er minst 70år til gjør at jeg begynner og gråte. Alt jeg vill ha er en klem av dem akkurat nå. Men de har ikke vert sammen siden jeg var 7, og jeg er hos mamma nå så jeg kan ikke få klem av begge. Jeg husker nesten ikke tiden de var sammen, men alt jeg husker fra det var at jeg var lykkelig. Jeg hater og vokse opp og vokse vekk fra den tiden. Jeg savner og bare ha en familie, men jeg kan ikke si det til dem fordi mamma fikk en ny kjæreste ca 1år etter de gjorde det slutt og pappa har gått videre. Søsteren min blryr seg ikke om at de ikke er sammen. Det er bare jeg som syntes alt er dritt, og det hadde bare vert mer dritt om de ble sammen igjen fordi da hadde jeg gåt gjennom dette uten grund. Jeg skulle ønske jeg kunne dra tilbake eller bare få en klem av dem.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Så bra du skriver hit til oss her i ung.no!

Det er vondt å være redd for at foreldrene skal dø, og bra at du da spør om råd til hva du kan gjøre for å bli mindre bekymret.

Å tenke på at noen av de nærmeste, det kjæreste man har, plutselig kan dø, er ganske normalt å kjenne på for de fleste, særlig når man er ungdom. Det kan være veldig vondt og en kan bli veldig engstelig, slik som du kjenner deg nå.

Dette kalles for "eksistensiell angst" som betyr at det er vanskelig å forstå og akseptere at livet en gang tar slutt. De aller fleste av oss har nok kjent på dette i løpet av livet, men i ulik grad. For noen kan denne frykten bli så overveldende at den går utover dagliglivet og fungering. Jeg vet ikke hvor mye denne frykten påvirker deg i din hverdag? Jeg tenker at det blir viktig at du forsøker å leve med denne frykten så godt som mulig, slik at den ikke blir så overveldende og plagsom for deg. Det er jo slik at vi alle skal dø en eller annen gang, men da blir det viktig å gjøre det beste ut av tiden man har og ikke "bruke den opp" på å bekymre seg.

Hos deg virker det som disse tankene imidlertid blitt så store og uhåndterlige at jeg tenker det vil være godt for deg å søke litt hjelp. Du bør snakke med en trygg voksen om hvordan du har det. Snakk med dine foreldre om det du er redd for, med den du allerede snakker med og/eller snakk også gjerne med helsesykepleier. Helsesykepleier treffer du enten på skolen der du går eller ved nærmeste helsestasjon. Et tips til deg er at du viser de du snakker med det du har skrevet her til oss i ung. Da vil de forstå hva du sliter med av angst og de vil kunne hjelpe deg slik at du får det bedre med deg selv.

Angsten blir ofte sterkere av at personen holder dette for seg selv. Den øker liksom i omfang på denne måten. Det å få satt ord på dette til en person som ikke blir like engstelig selv, er derfor med på å hjelpe en til å få noe mer distanse til det vanskelige, skumle eller triste.

Jeg heier på deg og håper du klarer å dele frykten med noen! Legger ved noen artikler her om angst og om det å oppsøke hjelp for det man sliter med. Lykke til videre!

Med vennlig hilsen Spesialist i Psykisk Helse, ung.no

Besvart: 5.6.2023