Tenker mye på at foreldrene mine kan falle døde om etter farfar døde

Hei du

Det er forståelig at du har slike tanker. Jeg ser for meg at du var veldig glad i farfaren din som døde som bare 72-åring. Det å miste de nærmeste i livet er noe av det verste vi mennesker går gjennom så det setter absolutt sine spor. Du forteller ikke så mye om omstendighetene rundt det med din farfar men det kan også hende at dette ble et sjokk/kom ut av det blå og at du etter dette har blitt redd for at det skal skje dine nærmeste på nytt.

Det høres ut som du er litt “på vakt” og at du har vært det siden 2023 og at det henger sammen med at du mistet farfaren din. Da har du opplevd at noen nære døde tidligere enn det man kanskje har sett for seg. 72 år er ingen alder i vår tid. Sorg bringer med seg mye følelser og det å verne om dem man har igjen og å være redd for å miste dem er naturlig.

Samtidig som alt du forteller om er naturlig og gir mening utifra det du har opplevd så høres det også ut som at det har tatt ganske stor plass hos deg og at det er vanskelig å forholde seg til dette for deg. Du forteller om at det er vanskelig for deg å være sosial fordi du bekymrer deg for moren og faren din og hvor de er, hva de gjør. Det høres ut som at du ønsker å “sjekke inn” at alt er OK med dem for å slappe av. Dette kan bli litt vanskelig i lengden og det høres ikke ut som du er fri til å kose deg som du kanskje gjorde før.

Det kan være lurt å snakke med noen om det du har opplevd og å snakke om bekymringen du har nå. Det som skjer med deg er at hjernen (altså deg) husker smerten du opplevde fra forrige gang (da du mistet farfaren din) og ønsker å “passe på” at du ikke får den smerten igjen. Da fungerer det å sjekke hva foreldrene dine gjør på som et vern/beskyttelse som fungerer akkurat der og da - men i lengden blir det slitsomt og vanskelig for deg fordi du ikke får vært fri.

Jeg sender deg noen konkrete råd til hvordan du kan forholde deg til det du opplever på:

1) Sett av "bekymringstid": Avsett 10 minutter daglig til å tenke ferdig disse tankene; skyv dem ellers vekk når de dukker opp ellers på dagen. Tenk med deg selv at “dette utsetter jeg til bekymringstiden senere”. Da tar du tankene dine/bekymringene på alvor men du trenger ikke å være inne i dem hele tiden.

2) Gradvis sosial trening: Øv på å være i sosiale settinger uten å sjekke telefonen, start i korte økter og kjenn på at det går bra selv om du ikke vet hvor foreldrene er. Prøv å være til stede i det du gjør på sammen med andre og engasjer deg i det.

3) Utfordre katastrofetanker: Spør deg selv: "Hjelper det meg å tenke på dette akkurat nå, eller stjeler det bare livet mitt?". Så kan du se om du kan øve deg på å prøve å gi slipp og å minne deg selv på at tanker og det som skjer i med dine foreldre (og andre) ikke henger sammen eller påvirker hverandre.

Som sagt kan det være lurt å snakke med noen for å sortere. Det kan være helsesykepleier på skolen din eller noen fra helsestasjon for ungdom der du bor.

Ønsker deg alt godt!

Med vennlig hilsen psykologen

Vi har valgt ut dette for deg

Har du tankekjør og grubler mye?

Hva er sorg, og hvordan takle det?

Hva er angst?