Mamma blir så fort sint

Hei

Jeg forstår at det ikke er lett å leve i et hjem der det er sinne og kjeft å få hele tiden! Du forteller at mammaen din kan bli ekstremt sint og hisser seg opp av egen vilje. Selv om det nok er ganske vanlig at foreldre og barn krangler ekstra mye i ungdomsåra, er det ikke greit at foreldre blir så sinte at barna får det ubehagelig. Og dette ubehaget kjenner du kanskje på nå? Når du skriver at du får lyst til å gjøre noe men ikke kan på grunn av mammas sinne, høres det ut som du må tilpasse deg hennes humør og ikke omvendt. Det er ikke greit at det er slik! Mamma er voksen, hun har hovedansvaret for at det er trygt og godt for deg å bo hjemme og at det roer seg ned hvis dere blir sinte på hverandre. 

Jeg oppfordrer deg til å invitere mamma til en samtale. Helst når dere ikke krangler. Finn et tidspunkt der det pleier å være rolig stemning. Kanskje på kvelden? Eller mens dere kjører bil? Si ifra på forhånd at du har noe viktig å snakke med henne om, slik at hun er litt forberedt og kanskje lytter ekstra godt til det du skal si. 

Fortell mamma at du opplever at det har vært mye sinne og krangling hjemme i det siste, og at du kjenner at du er lei deg over dette. Du trenger ikke anklage mamma, du kan bare si at dette gjør det vondt for deg!  Forsøk også å si hva du savner i forholdet til mamma. Savner du å ha det fint sammen med henne? Det er en lur ting å si - det snur om på problemet: man sier hva man vil ha (rolig stemning og gode stunder sammen) fremfor hva man ikke vil ha (krangel og sinne). Mer samvær mellom dere som er positivt, der dere gjør ting sammen, vil trolig gjøre en forskjell. Det er vanskeligere å krangle når man nettopp har hatt det fint sammen. Kanskje mamma blir veldig glad for å høre at du savner å ha gode stunder med henne? Kanskje hun egentlig vil være mer sammen med deg og? Det tipper jeg at hun vil, men at hun har mistet det "av syne" fordi det er et sinne der som plager henne. 

Du skriver at mamma kan bli sint over ting hjemme som ikke blir gjort, slik som søl på kjøkkenbenken o.l. Jeg vil tro at du og mamma har helt ulike forventninger til hvordan ting skal være hjemme og dere vil derfor ofte se ting litt ulikt. Da er det viktig å snakke sammen om det man vil og det man har behov for. Hva mener for eksempel mamma når hun sier at "du ikke hører?" Hva er det hun egentlig vil og hvordan ville de se ut for henne om du hørte etter mer? Når er det rent og når er det ikke rent på kjøkkenet? Det kan være lurt å snakke litt om ulike forventninger, så konkret som mulig.

Det er ikke lett for alle foreldre å forstå seg på barna sine. Derfor kan de også bli frustrerte og få en kort lunte. Når du skriver at moren din hisser seg opp med egen vilje får jeg tanker om at hun kanskje strever med ting i "voksenlivet" sitt, og dette kan få henne til å miste besinnelsen. Altså når hun selv har det vanskelig, klarer hun ikke å styre dette eller holde det inni seg, og sinnet fortsetter over på deg når det kanskje egentlig ikke har noe med deg å gjøre. Tror du det kan stemme?

Mye av det jeg skriver her er mine tanker og ideer til hvordan det kan være. Det er ikke sikkert du kjenner deg igjen. Men hvis du kjenner deg igjen, og hvis du føler deg komfortabel: da kan du kanskje vise svaret mitt her til mamma og dere kan starte en samtale ut i fra det. Eller - hvis du ikke vil snakke - kanskje du kan skrive et brev? Noen syns det er lettere sånn. Da kan brevet skrives - og leses - i fred og ro, uten at man tar opp problemene midt i en krangel slik det ofte blir. 

Jeg håper at dette ga deg noen tips til hva du kan gjøre videre i kontakten med mamma. Og jeg håper virkelig at hun vil lytte til deg og ta deg på alvor.

MEN - hvis det ikke gir seg - hvis det ikke hjelper å prate med mamma, da må du snakke med en annen voksen om det du opplever hjemme. Har du noen andre voksne i familien som du stoler på som du kan snakke med?

Hvis ikke du kommer på noen i familien det er naturlig å ta kontakt med kan du gå til helsestasjon for ungdom. Der jobber det både helsesøster og psykolog. De pleier å være god støtte og gode samtalepartnere i slike situasjoner. De har taushetsplikt, og det er gratis å gå dit. Alle kommuner har et slikt tilbud. De som jobber der vil snakke med deg på dine premisser og med ditt beste for øyet. Og de kan evt. kalle inn mamma til en felles samtale der de hjelper deg å si det du vil si. Så kanskje er det verdt et forsøk?

Jeg håper dette ga deg svarene du trengte. Jeg ønsker deg alt godt videre, håper forholdet mellom deg og moren din blir bedre. 

Vennlig hilsen familieterapeuten