Har ingen venner, aldri glad, er en byrde, ser ingen framtid. Hva gjør jeg?

Hei du på 16 år!

Takk for spørsmålet ditt. Det høres ut som du strever og har det tungt og at du blir stående med dette alene. Det er tungt å ha så mye å tenke på og jeg forstår godt dersom du kjenner at kan bli desperat etter å finne en utvei. 

Det er veldig viktig at du ikke følger tanken om selvmord slik at det blir til forsøk. Det er ikke farlig å tenke selvmordstanker - men dersom man får planer om gjennomføring og får det ekstra vanskelig er det viktig å be om hjelp. Trenger man akutt hjelp da så kan man ringe 116 117 eller gå til legevakten. 

Det høres ut som du egentlig trenger noen å snakke med om det du strever med men at du ikke tør. Det er for mange vanskeligere å snakke med noen av dem man kjenner og er glad i (mor, familie, lærer) om det som er vanskelig. Det kan ofte være lettere å snakke med noen man ikke har en relasjon til og som er profesjonelle. For å snakke med noen om hvordan du har det kan du kontakte fastlegen din, helsestasjon for ungdom eller helsesykepleier på skolen. Dersom du ikke klarer å starte med å snakke face-to-face kan du skrive/chatte med noen om hvordan du har det. Der kan du få råd og støtte. Du kan bruke Kors på halsen eller SOSchat. Noen synes det er bedre å starte med å skrive. Det er uansett lurt å sette ord på hvordan man har det! 

Det som er dumt med å sitte alene med problemer og tunge tanker er at man ikke får innspill eller refleksjoner fra andre. Da får man bare "svar" fra sin egen hjerne og sine egne tanker og der er det jo allerede trist og mørkt. Derfor blir gjerne ikke "svarene" man får så gode og er typisk veldig tunge og mørke. Jeg ser at du skriver at du er lei deg hele tiden, at du tenker at du er en byrde, at du ikke ser noen god framtid og at du tenker at ingen liker deg. Dette er typiske tankerekker som oppstår dersom man er deprimert/nedstemt. Når man ser verden gjennom slike "briller" kan det være vanskelig å se at ting kanskje er litt annerledes og nyansert enn hvordan man tenker selv. 

Jeg tenker som sagt at du trenger noen å snakke med. Dersom det ikke blir dine nærmeste eller lærer er det kjempelurt med noen av alternativene jeg skisserte over. Du har ikke noe å tape på det, tenker jeg. Husk at det er ofte slik at det å grue seg er verre enn virkeligheten - du ser kanskje for deg hvor vanskelig det blir å åpne deg for noen men dette vet du ikke før du har prøvd. Husk også at de som er vant til å snakke om vanskelige ting vil hjelpe deg på veg med samtalen slik at du ikke bli sittende alene med dette "ansvaret".

Ønsker deg alt godt og ta godt vare på deg selv. Håper du snart kjenner at ting blir bedre og at situasjonen snur. 

Med vennlig hilsen psykologen