Føler det er egoistisk og selvopptatt å "byrde" andre med mine problemer

Jente, 17

Jeg vet ikke helt om dere kan hjelpe meg på noen måte, men jeg har slitt med psykisk helse siden 2018 ish, og gikk til psykolog i to år, men slutta i fjor høst. Jeg trodde jeg var mye bedre og følte meg mye bedre også mentalt, med å starte på vgs og nye venner osv, men har slitt ganske mye de siste månedene med å variere veldig i humør. For ca en måned siden begynte jeg å kutte meg selv, men tror ikke det er så seriøst, så har ikke sagt det til noen. Noe jeg er redd for: Alltid være noens sistevalg. Å alltid bli valgt bort. * Ved å fortelle noen det så gjør jeg det til en større greie enn det egt er, og bare byrder dem. Det er egoistisk å si fra, fordi da sier du på en måte at «Se her, jeg kutter meg selv, og nå vil jeg at du skal vite det. Du får ikke vite hvorfor jeg gjør det, og det er ingenting du kan gjøre med det men nå vet du det sp da kan du gå rundt og tenke på det og har dårlig samvittighet» Det er egoistisk og selvopptatt å si fra og byrde andre med dine bagatell problemer.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei, jente på 17 år!

Fint at du tar kontakt når du strever i hverdagen.

Det høres ut som du har det vanskelig nå og at du også har hatt det vanskelig psykisk tidligere.

Det jeg også tenker på er at det kan høres ut som at du kanskje kan kjenne deg igjen i å streve med selvfølelsen din - altså relasjonen til deg selv. Dette skriver jeg fordi du beskriver mange vansker knyttet til det å føle at du er en "byrde" og er "egoistisk" eller "selvopptatt". Jeg tenker i denne sammenheng at selvmedlidenhet og selvmedfølelse er to forskjellige ting.

Det høres for meg ut som du tenker at du fort er selvmedlidende dersom du ber om hjelp og viser frem vanskene dine - mens det kan være nyttig å øve seg på å være selvmedfølende - altså å føle med deg selv i vanskelige perioder på samme måte som man typisk ville følt med noen andre som hadde det like vanskelig.

Du kan begynne med å øve deg på å prøve å tenke/føle etter hvordan du ville møtt en god venn eller familiemedlem som hadde det slik du har det nå? Ville du sagt personen var "egoistisk" og "selvopptatt" og sagt at vedkommende hadde "bagatellproblemer" eller møtt det på en mildere og mer empatisk måte? Hvorfor skal du ikke møte deg selv like mildt og empatisk i så tilfelle? Dette kan være krevende øvelser men likevel nyttige å tenke over.

Du forteller også at du automatisk kan få bekymring for å være noen sitt sistevalg og å alltid bli valgt bort. Dette høres også ut som vansker med selvfølelse - altså vansker med å tenke at du er noen som andre vil være med. Hva som ligger bak denne bekymringen er ikke så lett for meg og si og kanskje du ikke vet det helt selv heller. Dette er slike ting som man kan jobbe med i terapi dersom man kjenner behov for dette.

Kanskje kan det hende du trenger å oppsøke hjelp på nytt for å få noen å snakke med om det du opplever. Det at du selvskader deg sier også noe om at du har mye inni deg som du strever med å forholde deg til - selvskading handler ofte om vanskelige følelser.

Dersom du trenger ny henvisning til psykolog/BUP tar du kontakt med fastlegen din. Andre muligheter er å snakke med helsesykepleier på skolen eller med helsestasjon for ungdom der du bor om det du strever med.

Ønsker deg alt godt. Ta vare på deg selv!

Med varm hilsen fra psykologen

Besvart: 6.3.2022