Jeg har en sjelden diagnose og tanker om den forstyrrer meg hele tiden

Hei,

Så leit at du har fått en sjelden og alvorlig sykdom. Det er klart det er tungt, og det er ikke så rart at du får ekstra mye tanker og følelser knytta til det.

Spesielt når du er så ung, da er veldig mange rundt deg mer ubekymra for helse og sykdom.

For det første er det kanskje nettopp det du kan huske på, at det ikke er så rart du har følelser knyttet til dette, og at det kommer tanker. Det høres ut som du bruker en del tid og energi på å forsøke dytte disse tankene unna, noe som i seg selv vil kunne slite deg ut.

Husk at det er naturlig at du kommer på dette og tenker på det, at det av og til er trist og skummelt, og at det er naturlig at du tenker på det.

Som du sier så er det ikke så nyttig å bekymre seg eller tenke på det hele tiden, men samtidig kan det være greit å akseptere at dette er skummelt og trist også, og at det da vil komme tanker om det.

Du kan også legge merke til at du får tanker om sykdommen og helsa di, hva du kan og ikke kan gjøre, uten at du trenger å gå inn i de tankene for nøye.

Tanker er noe hjernen vår produserer hele tiden uansett hva vi gjør, og når vi har noe som tynger oss ekstra, som for eksempel tankene på en sykdom som påvirker hele livet vårt, så vil de tankene komme.

I stede for å forsøke skyve de unna eller ignorere dem - som bare vil slite deg ut - så kan du forsøke bare la de være der, men ikke bruke så mye tid på å tenke på dem.

Si til deg selv at ja, nå kommer de tankene og de bekymringene. Men selv om du vet at du har en sykdom, så vet du ikke alt om fremtiden din og livet likevel. At du får en tanke om at noe da blir kjipt eller farlig er likevel bare en tanke, det er ikke nødvendigvis sannheten.

Forsøk å se tankene utenfra, som noe som dukker opp i bevisstheten din, uten at du går inn i dem.

Disse tankene kommer til å komme både når du er alene, og når du er sammen med andre. Når du koser deg, og når du slapper av. Bare registrer at de er der, og gå tilbake til det du driver med.

Noen ganger kan det gjøre at tankene "slipper taket" litt tidligere, når du bruker mindre energi på å skyve de så voldsomt unna så forsvinner de litt av seg selv.

En annen ting du kan gjøre er å sette av bekymringstid der du fokuserer på alt du tenker på og er redd for, og skriver det ned. Da kan du resten av tiden minne deg selv på at du ikke trenge tenke på dette, at du skal bruke tid på det bare i bekymringstiden.

På den måten kan du "rydde litt" i når du tenker på det du er redd for og trist for, det du bekymrer deg for, og når du ikke gjør det.

For det er jo en del ting du vil ha følelser for og tanker om når det kommer til dette, og det er ikke bærekraftig å tenke at du aldri skal tenke på det.

Helst skulle du nok ønske at du ikke trengte forholde deg til dette, at ting var annerledes. Men ting er som de er. Da vil det være sånn at du husker på dette også når du har det gøy, eller vil ha det gøy, og det er ikke helt realistisk å tenke at du aldri skal tenke på det når du helst vil kose deg.

Men du vil kunne merke at om du klarer å akseptere det, så blir tankene mindre påtrengende og vil kanskje ikke komme hele tiden. At du kan kose seg og slappe av, selv om du har tanker og følelser som er vanskelige og knytta til sykdommen midt i det hele.

Bekymringstid kan være en halvtime eller 15 minutter, for eksempel på morgenen eller ettermiddagen - når og hvor lenge kan være opp til deg.

Dette kan hjelpe deg både med å få ut bekymringene dine på papiret i bekymringstiden, og å slippe tenke så mye på det resten av tiden. Det blir på en måte litt sortert når du plages av dette, og hvor mye.

Det kan også hjelpe deg å snakke med noen om dette. Du kan snakke med venner og familie hvordan det er for deg å ha en diagnose som dette hengende over deg, selv om du heldigvis ikke er så syk av den nå.

Du kan også snakke med fastlegen din om å få henvisning til terapi for eksempel, det kan være lurt å snakke med noen om hvordan dette påvirker følelsene dine og tankene dine over tid.

Kanskje har fastlegen også noen forslag til oppfølging for kronisk sykdom? Eller kanskje finnes det noe tilbud i kommunen eller bydelen din?

Jeg håper noe av dette ga deg tips til hvordan du kan håndtere dette videre, og jeg ønsker deg masse lykke til. Jeg legger ved noen artikler og lenker til deg.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no