Skader meg, mulig deprimert men andre har det verre

Jente, 15

Jeg sliter med selvskading, på en måte så vil jeg ikke slutte. Men jeg vet jo at det ikke er bra for meg. Sliter også mye med vonde tanker, men jeg føler liksom at ikke jeg har det vanskelig i forhold til mange. Jeg føler at det jeg sliter med ikke er viktig. Jeg har på en måte lyst på hjelp, men jeg hater å snakke om følelsene mine, og jeg hater tanken på at foreldrene mine skal vite at jeg har det vondt. Hater egentlig tanken på å snakke med noen generelt. Jeg har det jo ikke så vanskelig, altså det kunne jo vært verre. Jeg lurer noen ganger på om jeg kanskje er deprimert, men jeg kan jo ikke være det hvis ingen merker at jeg sliter engang. Dessuten så går det litt av og på, noen ganger så har jeg det jo helt fint og er glad, disse periodene vare ikke så lenge. Men jeg føler at de tunge periodene egentlig bare blir verre og verre. Her om dagen så kommenterte en av venninne mine at jeg alltid er så glad, men jeg er jo ikke det! Jeg er bare så sykt lei og aner ikke hva jeg skal gjøre

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei du!

Så fint at du tar kontakt.

Det høres ut som det er vanskelig å tillate deg selv det samme som du tillater andre. Det vil alltid være noen i samfunnet/verden som har det «verre» men det betyr ikke at man ikke kan ha det vondt og vanskelig. Dine følelser er gyldige og like viktige som alle andre sine. Du trenger ikke å sammenligne deg med andre for å ha «rett» til å være lei deg og trist.

Husk også på i denne sammenheng at det ikke er så lett å egentlig vite helt sannheten om hvordan andre har det. Det har du erfart gjennom at andre kommenterer på at du «alltid er så glad» og så stemmer det overhodet ikke med hvordan du har det på innsiden.

Du har rett i at selvskading ikke fungerer på lang sikt og at det er heller viktig å ta tak i de underliggende vanskene. Det kan godt hende du er deprimert (ser at du skriver at du ikke kan være det fordi andre ikke merker at du sliter - men dette er ikke et godt argument siden du ikke forteller hvordan du har det og de andre ikke kan lese tanker) og det kan godt hende du har mye annet trist/vondt å bære på uten at det er en depresjon. Uansett så har du det såpass vanskelig på innsiden at det både påvirker hverdagen din og også fører til selvskading.

Det er ikke sikkert at dine foreldre «må» vite noe om hvordan du har det dersom det er dette som hindrer deg i å få hjelp. De kan nok med fordel involveres for at de kan være best mulig støttespillere for deg - men dersom dette blir umulig for deg så kan du forsøke å få hjelp uten deres deltakelse. Da er alternativene Helsestasjon for ungdom eller helsesykepleier på skolen - der trenger du ikke henvisning eller å ha med foreldre. Etter du blir 16 kan du også gå til fastlegen alene for å be om henvisning til BUP ved behov.

Jeg ønsker deg alt godt og masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykologen

Besvart: 2.9.2023