Jeg mistet onkelen min til selvmord

Hei,

Så forferdelig trist å høre at dette skjedde med onkelen din og din familie. Det er vondt å miste noen vi er glad i.

Når det i tillegg er sånn at du mistet han til selvmord så er det ikke så rart at det gjør fryktelig vondt. Det er kanskje den verste måten å miste noen på, og det bringer med seg veldig mange forskjellige følelser og tanker. Her kan du lese mer om det å være etterlatt etter selvmord.

Det er vanlig å bli sint på den som er død, og kjenne på skyldfølelse og anger for at en ikke gjorde mer, selv om sannheten ofte er at dere gjorde så godt dere kunne. Det er vanlig å gå gjennom alt som skjedde før for å se om det var noe en kunne forstått før, og så videre.

I tillegg til det så må du håndtere en sorg over det å miste en du var glad i og brydde deg om. Det gjør veldig vondt i seg selv.

Jeg vil også si at dette skjedde veldig nylig med deg, det er ikke så rart at du fremdeles opplever det vanskelig og sørger. Sorg kan også ta lang tid, og komme og gå litt i bølger.

Nå er det i tillegg desember og advent, med mye fokus på familie og høytid som kan gjøre at følelser forsterkes enten de er gode eller dårlige. Mange kan kjenne at de savner de de mangler enda mer i denne perioden av året.

Er det sånn at dere kan snakke sammen i familien om det som har skjedd? Får du trøst og hjelp til å takle det at dere mistet onkelen din til selvmord, eller er det vanskelig å snakke om?

Det er en ting som kan gjøre tapet enda vanskeligere, at alle går litt rundt alene med det fordi det er så vondt alt sammen. Men det å gå alene med vanskelige følelser og tanker, spesielt så vanskelige som dette, det kan gjøre alt mye verre.

Hvis du ikke har fortalt familien eller venner eller noen andre du stoler på hvordan du har det og føler det enda, så synes jeg du burde gjøre det.

Sorgen og håndteringen av tapet må du likevel gjennom, og det å snakke fjerner ikke alt det vonde. Men det er bedre å ha det vondt med trøst, hjelp og støtte fra andre, enn å være alene med det.

Hvis det kjennes for vanskelig ut å snakke med familien om det fordi de også har vondt, eller om de ikke klarer å snakke med deg om det, så kan du snakke med noen andre. For eksempel helsesykepleier på skolen, eller noen på helsestasjon for ungdom.

Du kan også ringe hjelpetelefoner, der kan du ofte være anonym (altså ikke forklare hvem du er) om du ønsker det.

Det viktigste er at du starter med å formulere for noen andre mennesker hvordan du føler det og har det, og at du får trøst, støtte og hjelp.

Så er det sånn at det er naturlig at dette gjør vondt, og at det kommer til å gjøre vondt en stund. Ikke få panikk av det. Følelser er der for å gi oss informasjon om hva som skjer og hvordan du har det. Når du mister noen som var viktige for deg, og på en forferdelig måte, så er det naturlig at det er smertefullt, og det sier noe om hva han betydde for deg.

Jeg håper noe av dette hjelper deg videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no