Jeg har mye redsel som preger meg, er redd for kidnapping, vold osv. Hjelp?

Hei, jente på 15 år!

Takk for spørsmålet ditt! Jeg kan ikke vite akkurat grunnen til hvorfor du har det sånn - men skal dele noen tanker med deg om hvordan jeg tenker rundt det du beskriver. 

Du forteller at du er redd for mye og spesielt kanskje det å være alene og å føle at du kan bli utsatt for noe farlig/kriminelt/overgrep. 

Du forteller ikke noe om bakgrunn i forhold til om du har opplevd noe skummelt og overveldende eller f.eks har vært mye utrygg når du vokste opp. Noen ganger kan man bli ekstra redd dersom man har vært mye redd i oppveksten - men det er også normalt å utvikle angst og redsel uten at det er noen grunn til det. Da kan angsten gjerne bli oppretthold og eventuelt forsterket av at man oppfører seg som at noe er farlig. 

Hjernen vår er ekspert på å passe på oss når den tror vi blir utsatt for noe farlig. Altså vil hjernen være i angstmodus (da føler vi oss redd) når den tror at vi er i fare. Når du f.eks er veldig opptatt av å låse døren, ikke øver deg på å være alene etter kl 12, ringer med venner når du går rundt i huset og låser deg inne på badet så oppfører du deg som at noe er farlig og hjernen vil selvsagt oppdage dette. Da oppfører den seg også som at du er i fare og vil være i angstmodus og sender ut angstfølelse i kroppen. Dette blir fort en vond sirkel. 

For å få nye erfaringer er det lurt å øve seg gradvis på det man er redd for. Husk at det ofte er tankene våre vi er redd for. Dersom du tenker "tenk om det kommer noen å kidnapper meg nå" så er jo det en skremmende tanke dersom det skulle skje i virkeligheten. Men det at du har tenkt det gjør det ikke mer sannsynlig - og husk på at kriminelle handlinger som kidnapping og innbrudd ikke er vanlig. Neste gang slike tanker dukker opp kan du forsøke å se tankene dine utenfra og f.eks si noe sånn som "så rart at den tanken om kidnapping kom nå når jeg sitter her å koser meg foran TV-en, sånn er tankene innimellom". Det kan være lurt å skape en distanse fra tankene på denne måten - for tanker er som sagt bare tanker. 

Så jeg råder deg til å ikke ta alle tankene dine på alvor og så øve deg på å gjøre ting du egentlig er redd for - samtidig som du oppfører deg som at du mener det! Med andre ord - ikke lås deg inne på badet når det ikke er noen grunn til å låse seg inne :)

Ønsker deg alt godt og masse lykke til! Fint at du har en familie som støtter deg og tar hensyn. Det kan være lurt å få familien med på å støtte og heie på deg men kanskje ikke betrygge så mye. For mye betryggelser blir ofte bare falsk trygghet og det gir ingen ekte øvelse i det å stå i angsten/ubehaget når det dukker opp.

Får du ikke til å snu dette vonde mønsteret og trenger noen til å hjelpe deg kan det være lurt å kontakte helsesykepleier eller helsestasjon for ungdom for råd videre.

Lykke til! 

Med vennlig hilsen psykologen