Jeg lurte på hvor grensa for hva som er greit for foreldre å gjøre går.

Hei!

Du skriver at du kan være redd for faren din fordi han blir så fort sur og kjefter. Selv om han ikke har gjort deg noe fysisk, er det lett å forstå at han kan virke skremmende på deg fordi han er en voksen mann og dessuten har tatt hardt i dine søsken. Dette blir ekstra vanskelig for deg hvis forholdet deres mest er preget av at han er sur og du holder avstand i stedet for at dere også har hyggelige og gode stunder sammen.

Jeg lurer på om faren din vet hvordan han virker på deg? De aller fleste foreldre ønsker jo ikke å skremme barna sine, men å ha et godt forhold til dem.

Du skriver at du ikke tør å si noe til verken mamma eller pappa fordi du tror at de blir sure. Er dette noe du kan tenke over en gang til? Kunne det vært mulig for eksempel å be om en prat med mamma alene? Si at du må snakke med henne om noe viktig som du har tenkt på lenge. Så kan du vise henne det du har skrevet hit til ung.no eller forklare for henne hvordan du har det hjemme. Legg vekt på å si hvordan dette er for deg, at du for eksempel velger å ikke spørre dem om ting, i stedet for å kritisere faren din. Du kan si at du ønsker en annen tone i familien og at du vil bidra med ditt.

Hvis dette ikke nytter, så kan du kanskje snakke med en annen i familien som kan hjelpe deg å nå fram til foreldrene dine? Jeg synes også du skal snakke med søsknene dine om dette. Det er fint om dere kan stå sammen og støtte hverandre når det er vanskelig hjemme.

I tillegg kan du alltid snakke med helsesykepleier (helsesøster) på skolen, eller på helsestasjonen. Sammen kan dere finne ut hva som kan være nyttig i akkurat din situasjon.

Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten :)