Jeg har angst og sliter med psyken....

Hei gutt 15 år

Så modig av deg å fortelle til oss hvordan du har det. Jeg forstår at du strever og at du føler deg alene og lite forstått av dine nærmeste. Jeg er glad for at du utfordrer deg selv og ber om råd!

Noen ganger blir vi fanget av våre egne tanker og det blir vanskelig å tenke at det er andre måter og forstå oss selv på. Tankene sier ikke alltid sannheten og derfor tenker vi at det å dele tankene med noen gjør at man kan lære seg andre måter og forstå seg selv på.

Jeg vil sterkt anbefale deg å snakke med psykolog. Jeg kan forstå din frykt men av og til må man bli kjent med seg selv for å forstå seg selv bedre. Psykologen er en som skal hjelpe  slik at du kan få snakket om hvordan du har det. Du trenger ikke bekymre deg for at du ikke kommer noen vei - mange har veldig god hjelp av å snakke med psykolog.

Selv om du ser på deg selv som en nobody så gjør ikke de rundt deg det. Dette vil ikke alltid tankene våre være med på og det er lett og tro at det vi tenker er sant. Vi kan altså tenke at andre ikke liker oss fordi vi ikke liker oss selv.

Mitt beste råd til deg er å utfordre deg med små skritt hver dag for å utfordre angsten din. Se for deg på forhånd noe du vil gjøre - f eks gå på butikken. Dersom du føler noen ler av deg spør deg hvor realistisk det er at du har gjort noe som andre ler av eller om det er din frykt som snakker til deg. Ved å gjøre dette noen ganger så vil du etterhvert føle mestring og merke at tankene dine ikke får så stor plass. Jeg vil også minne deg på at når man har angst så blir man selvsentrert i den forstand at man kan føle at andre legger merke til alt ved oss. Dette stemmer selvsagt ikke - de andre har oftest mer enn nok med seg selv. Minn deg på dette!

En annen øvelse er å legge merke til hva som er trygt for deg når du er sammen med venner og se om det er noe det du kan ta med deg av det når du er på egenhånd og føler deg utrygg. 

Det er vondt og ikke føle seg forstått av familien. Forsøk og si fra at du ikke bare er sur og at du føler at de ikke forstår deg. Noen ganger vet ikke de rundt oss hvordan vi faktisk har det - det er ingen skam og streve! Du er ikke alene og du trenger ikke fikse alt helt alene!

Jeg legger ved noen artikler til deg som kan være til hjelp.

Håper du får det bedre snart!

Lykke til!

Vennlig hilsen Psykiatrisk Sykepleier