Angsten for framtiden

Hei

Noen få måneder er kort tid i sorg og sorgen er ofte tyngst når det har gått noen måneder og dine venner begynner å tenke at nå er det lenge siden du mistet din far. Samtidig har det gått mer opp for deg slik at hverdagen kan kjennes tommere. Så er det mange som ikke vet at en traumatisk hendelse som å miste en forelder kan gi mer forbigående fremtidspessimisme. Mange venter på at noe annet skal skje eller kjenner at de blir litt demotivert i forhold til tilværelsen. Derfor er det viktig at du sier til deg selv at dette er forbigående og finner noe som kan motivere deg for et nytt skoleår eller det du skal gjøre ut over høsten.

Mange har nytte av å tenke hva den som er død ville ha tenkt og sagt. Jeg er helt sikker på at din far ville ønske at det gikk bra med deg og ikke ville ønske at han var grunnen til at du sliter. Kanskje du kan tenke at du hører han hviske gode ord i året ditt. Om du tenker deg ti år frem i tid og du sitter og tenker tilbake på tiden du nå opplever, så vil du tenke at det var en vond tid. Da er du ferdig utdannet og kanskje du har fått ditt første barn. Din far har du i hjertet ditt, men du tenker ikke ofte på han. Slik er sorg, tiden leger ikke alle sår, men den er en venn. Gradvis blir ting lettere igjen og du finner mer fotfeste i tilværelsen.

Om du flere måneder fra nå sliter og ting ikke blir lettere så skal du oppsøke hjelp. Den kan du få via din fastlege eller helsesykepleier – om det skulle være nødvendig så kan de henvise deg videre til psykolog. Sannsynligvis vil du ikke trenge det. Ha tålmodighet med deg selv og tenk at det du opplever nå er vanlig i sorg.

Med vennlig hilsen Atle Dyregrov (psykolog)

Klinikk for Krisepsykologi i samarbeid med ung.no