Bekymret for kjæresten min som mistet storebroren sin i selvmord.

Hei!

Så utrolig trist at kjæresten din har mistet storebroren sin i selvmord. Det er ikke rart at han har det vanskelig nå og at sorgen hindrer han i å klare å prate om det som har skjedd eller å være seg selv.

Dine beskrivelser av din kjærestes reaksjoner gir veldig mening. Det er normalt for oss mennesker å ville unngå det som er vondt. Det er normalt å reagere med andre "overflate-følelser" enn den primære følelsen. Altså når sorgen ligger under som den primære følelsen, kommer det likevel ut på overflaten helt andre følelser, som sinne, tilbaketrekking og dissosiasjon (at man soner ut). Det er som at kroppen beskytter en mot å føle på den intense smerten som sorgen jo er, og savnet over den man er så glad i. Jeg tenker med andre ord at kjæresten din reagerer normalt i en veldig vanskelig situasjon. Jeg tenker at han trenger tid til å tørre å kjenne etter. Det kan være ekstra vanskelig for han å snakke med familien sin om det han føler på, fordi de nok minner han om alt ved broren hans.

Jeg kan forstå følelsen din av å ikke strekke til. Det er vanskelig å være pårørende, og særlig når man ikke selv er en del av den familien som har mistet noen. Men likevel er jeg helt sikker på at du er til stor hjelp for kjæresten din bare ved å være der sammen med han i de reaksjonene han nå har. Du trenger ikke endre på noe ved det du gjør. Bare vis kjæresten din at du tåler at han har det vanskelig, og at du skjønner at det ikke er mulig for han å ha det bra akkurat nå. Det kan du gjøre ved å være ved hans side og være rolig, selv om han er irritert, eller soner ut. Tror du at du kan klare det?

Du har allerede både sagt og vist han at du tåler fint å snakke om det som er vanskelig, at du kan ta opp sorgen. Det er godt for han å vite det tror jeg, selv om han kanskje ikke er helt klar for det selv ennå. Kanskje vil behovet for å ta frem og kjenne på sorgen komme sigende etter hvert, og da er du der.

Tenk også etter om det er andre måter enn gjennom ord, at dere kan være sammen i sorgen. Trøst kan være så mangt. Det kan være felles stillhet - felles gråt - en klem - å se på minner sammen - eller å få hjelp til å få tankene over på noe annet, f.eks gå en tur ut. Alt dette kan være like verdifullt for kjæresten din nå som det å prate. Kan du tenke at du hjelper han også hvis dere gjør slike ting? Du kan også lese mer i denne artikkelen om normale sorgreaksjoner, og se om det er noe du kan kjenne igjen i kjæresten din.

Vær ærlig med kjæresten din på at du syns det er vanskelig å hjelpe han eller å vite hva han trenger. Si at du vil forsøke å hjelpe men at du gjerne vil ha beskjed fra han om det er noe han vil eller ikke vil at du skal gjøre/si. Kanskje må du tåle at han ikke vet helt selv hva han trenger heller, for en lang stund fremover. Når han vet mer vil han trolig fortelle deg det, for det kjenner han nok er trygt.

Det at du skriver inn hit og reflekterer over forholdet du har til han nå i denne vanskelige tiden, får meg til å tenke at du bryr deg veldig om kjæresten din og at du vil være der for han. Det er jo egentlig en veldig fin ting. Jeg håper du kan minne deg selv på det når det kommer vanskelige dager for dere.

Husk også på at du har lov til å ta vare på deg selv og dine egne interesser midt oppi det hele. Sørg for å få avbrekk fra det vanskelige som skjer med kjæresten din gjennom å gjøre noe som bare er ditt eget, og vær også sammen med helt andre mennesker. Da får du påfyll og energi til å stå i det vanskelige sammen med han.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg håper det vil gå bedre med dere etter hvert som tiden går. Sorg kan vare lenge - hele livet antageligvis - men den vil gå over i andre faser. Det e r et tålmodig arbeid. Lykke til og alt godt til deg<3

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no