Jeg sliter med meg selv …

Hei!

Jeg forstår at det har vært mye vondt i livet ditt og at det har nærmest blitt et unntak for deg å ha det bra. Sorg og kriser kan føles lammende når vi er midt i det.

Du sier du ikke følte det hjalp deg å snakke med foreldrene dine eller psykolog og det er jo trist å høre. VI tenker jo at det å ha et sted å snakke om det vonde man står i kan gjøre at man føler seg mindre alene og at det kan være godt å slippe og late som samt at noen støtter og trøster oss når vi trenger det.

Men det hjelper selvsagt ikke på å få kjæresten tilbake eller at kreften ikke skulle rammet faren din. Slike ting får vi ikke gjort så mye med og den sorgen eller reaksjoner det fører med seg må vi på en måte klare å forholde oss til og å leve med.

Sorg og frykt er slitsomt. Men det som er fint at det kan gå over. Det kan ta tid men det vil ikke alltid være slik som det er nå. Sorg vekker minner og følelser i oss og det å gi dem plass og å kjenne på dem er en del av det å bearbeide sorgen.

Jeg vil oppfordre deg til å kjenne etter om du kanskje skal snakke med noen likevell. Kanskje det er godt å ikke gå med alt helt alene? Videre vil jeg oppfordre deg til å gi deg selv tid til å bearbeide alt sammen. Kanskje det vil være tungt fremover men det vil også bli bedre etter hvert. Forsøk og hold så godt du kan på dine daglige rutiner slik at du ikke bare blir liggende i sengen. Det kan tvert imot forsterke alt som er vondt.

Jeg legger ved noen artikler til deg som kan være til hjelp. Ønsker deg alt godt og at du får det bedre snart. Du er god som gull!

God klem til deg.

Hilsen psykiatrisk sykepleier