Føler at foreldrene mine ikke tar meg seriøst, og at de ser ned på meg

Hei

Jeg forstår at det er vanskelig å være deg nå. Det høres ikke godt ut å ikke bli forstått eller få den støtten du trenger av foreldrene dine. 

Det første jeg vil si til deg er at det er helt normalt å bli sur og lei seg når man er en ungdom som diskuterer med foreldrene sine. I ungdomstiden er kroppen og hjernen full av hormoner som gjør alle følelser mye sterkere. Det er en helt naturlig og nødvendig utvikling i hjernen i puberteten, og det skjer med alle ungdommer. Opplevelsen av å ikke kunne styre følelsene sine kan være fortvilende, men husk - dette er normalt og det går over etterhvert.

Det er vanlig å krangle med foreldre i ungdomstiden. Foreldrene forstår ikke alltid disse følelseskarusellene som ungdommer har og de kan tolke oppførselen deres som at de lager bare drama og overdriver, at de er frekke eller at de provoserer. Men sånn er det jo ikke. Når du ikke føler deg forstått skjønner jeg at det er slitsomt for deg! 

Kanskje er det slik at foreldrene dine er bekymra for deg og bryr seg veldig om hvordan det vil gå med deg med tanke på skole. Og så blir de nedlatende og kritiske når de egentlig prøver å si at de håper det skal gå bra med deg og at du skal få til det du ønsker. Det er typisk med foreldre, at jo mer bekymra og engasjerte de blir, jo mer strenge blir de, og de kommer med råd og formaninger istedenfor å spørre hvordan det går og hva ungdommen trenger. Men å bli nedlatende og streng hjelper jo lite. Det gjør bare at ungdommen føler seg dum, blir lei seg og føler seg misforstått. Avstanden til foreldrene bare øker. Og så er man inne i en dårlig spiral når det gjelder kommunikasjon. Jeg vet ikke om du kan kjenne deg igjen i dette? 

Jeg tenker du bør ta en prat med foreldrene dine om hvordan du har det hjemme. Hvis du lett blir lei deg og gråter når dere diskuterer så forsøk heller å finne et tidspunkt utenom diskusjonene. Altså når dere er venner, i "fredstid". Og gjerne på et tidspunkt der dere har god tid og det er ro rundt dere. Sett deg ned med dem og si at du vil snakke om noe som er viktig for deg, da kommer de nok til å "spisse ørene" litt ekstra. Be foreldrene dine lytte uten å avbryte. Så forteller du hvordan du har det, slik du har gjort i spørsmålet ditt her. Kom med så konkrete eksempler som mulig, på ting foreldrene dine har sagt eller gjort. Og si hvordan du har følt deg da. Ikke vær redd for om du vil begynne å gråte i samtalen, det gjør ingenting. Forsøk å ikke forlate praten selv om du blir lei deg eller gråter. Hvis du klarer å bli sittende selv om du kjenner på vanskelige følelser, er det større sjanse for at de faktisk vil ta deg seriøst når du forteller. 

Det er om å gjøre å snakke på en annen måte en sånn dere pleier, som typisk bare ender i kritikk fra dem og gråt for deg. Forsøk å fokusere på det du tror kan løse problemet. Kan du si noe sånt som: 

"Mamma og pappa, noen ganger føler jeg at dere ser ned på meg og at dere ikke tar meg seriøst. Jeg lurer på om dere tenker at jeg er dårligere enn søsknene mine på skolen. Da kan jeg føle meg dum og jeg tenker at dere ikke er stolte av meg. Jeg skulle ønske dere kunne fokusere mer på de tingene jeg får til og er god til istedenfor å kritisere meg. Jeg bryr meg faktisk om hva dere syns om meg og jeg blir lei meg når jeg føler at dere ikke er fornøyd med meg. Jeg blir så lett sur ennå jeg egentlig ikke vil det, men jeg håper dere kan forstå at det ikke alltid er så lett for meg. Jeg har det nok vanskeligere enn dere vet" 

Dette er bare forslag til ord du kan bruke, du må selvsagt finne ord som passer for deg! Men jeg håper du forstår poenget mitt. Snakk om dine egne følelser, da vil foreldrene dine trolig skjønne hvordan du har det og hva du vil. Og kanskje får dere en fin prat etter dette. Tror du det ville funke? 

Jeg håper det. Hvis ikke du får til å snakke med foreldrene dine kan det være godt for deg å snakke med noen andre voksne for å sortere litt følelser og tanker, og lage en plan for hvordan du kan få det bedre med deg selv. Du kan f.eks snakke med helsesykepleier på skolen din. Helsesykepleier kan masse om ungdom og følelser, og har taushetsplikt.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Under svaret mitt finner du flere artikler som jeg tror kan være nyttige for deg å se på. Lykke til.  

Vennlig hilsen familieterapeuten