Foreldrene mine hører ikke på meg, tar meg ikke seriøst

Hei

Dette høres ikke noe greit ut for deg. Du forteller at du har forsøkt mange ulike måter å komme i dialog med foreldrene dine på, men ingenting funker. Det er leit å høre, det virker som det har låst seg helt mellom dere. 

Det at det låser seg er nok ikke så unormalt. Ungdomstiden kan være litt intens i mange familier og det er ganske vanlig å krangle med foreldrene sine da. Foreldre forstår ikke alltid ungdommene sine, kanskje syns de at ungdommen er mye sur og sint. De kan tolke oppførselen deres som at de lager bare drama og overdriver, eller at de er frekke eller at de provoserer. Men sånn er det jo ikke.

Når du ikke føler deg forstått av foreldrene dine skjønner jeg at det er vondt! Og det å være ungdom er jo nytt for deg også, det skjer forandringer i kroppen din og kanskje også med venner/skole.

Du har forsøkt å snakke med foreldrene dine hundrevis av ganger, sier du. Men likevel vil jeg råde deg til å forsøke igjen. Det handler mye om hvordan man prater sammen. Forsøk å finne et tidspunkt for å prate når dere er venner, i "fredstid". Og gjerne på et tidspunkt der dere har god tid og det er ro rundt dere. Sett deg ned med dem og si at du vil snakke om noe som er viktig for deg, da er det sjanse for at de vil lytte uten å be deg slutte å snakke. Kom med så konkrete eksempler som mulig, på ting foreldrene dine har sagt eller gjort. Og si hvordan du har følt deg da. Forsøk å ikke forlate praten selv om du blir lei deg eller sint på dem, bare pust og forbli rolig. Hvis du klarer å bli sittende selv om du kjenner på vanskelige følelser, er det større sjanse for at de faktisk vil ta deg seriøst når du forteller. 

Det er om å gjøre å snakke på en annen måte en sånn dere pleier, som typisk bare ender i kritikk fra dem. Forsøk å fokusere på det du tror kan løse problemet. Kan du si noe sånt som: 

"Mamma og pappa, noen ganger føler jeg at dere avviser det jeg sier og at dere ikke tar meg seriøst. Når jeg for eksempel har fortalt dere om at jeg har hatt selvmordstanker så har dere bare sagt at det er normalt. Eller når dere sier at det er min feil om jeg forteller at jeg har det vondt inni meg. Det sårer meg og jeg føler meg dum. Jeg tenker at dere ikke bryr dere om meg. Jeg skulle ønske dere kunne fokusere mer på de tingene jeg får til og er god til. Jeg bryr meg faktisk om hva dere syns om meg og jeg blir lei meg når jeg føler at dere ikke er fornøyd med meg. Jeg håper dere kan forstå at det ikke alltid er så lett for meg. Jeg har det nok vanskeligere enn dere vet." 

Dette er bare forslag til ord du kan bruke, du må selvsagt finne ord som passer for deg! Men jeg håper du forstår poenget mitt. Snakk om dine egne følelser, da vil foreldrene dine trolig skjønne hvordan du har det og hva du vil. Og kanskje får dere en fin prat etter dette. Tror du det ville funke? 

Jeg håper det. Hvis ikke du får til å snakke med foreldrene dine og de fortsetter å oppføre seg slik du forteller her så syns jeg du skal snakke med noen andre voksne som har som jobb å hjelpe ungdommer som har det vanskelig i familien. Du kan f.eks snakke med helsesykepleier på skolen din. Helsesykepleier kan masse om ungdom og følelser, og har taushetsplikt. Du kan også snakke med noen på et familievernkontor. De har masse erfaring med å hjelpe ungdommer og foreldre der kommunikasjonen har låst seg. Det er gratis å gå dit, det finnes over hele landet.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Under svaret mitt finner du flere artikler som jeg tror kan være nyttige for deg å se på. Lykke til.  

Vennlig hilsen familieterapeuten