Føler jeg må forklare mamma og pappa hvordan de skal være foreldre.

Hei!

Når jeg leser dine ord så forstår jeg godt at du er lei!

Og jeg er helt enig med deg i at foreldrene dine burde skjønne at du er tenåring, og at det da er normalt at du blir irritert. De burde oppføre seg mer voksent og trygt ovenfor deg enn hva du forteller her at de gjør. Slik situasjonen er nå virker det som at det er du som må tilpasse humøret ditt etter dem, og det er jo ikke riktig. Mamma og pappa er voksne og de har da et større ansvar enn deg, for at stemningen mellom dere er god og at det føles trygt for deg å være hjemme.

Jeg reagerer særlig på det at pappa ikke snakker med deg på flere dager. En slik metode, en slags "silent treatment", er ikke en OK måte å oppføre seg på som forelder.

Jeg håper du kan tenke på foreldrene dine sin oppførsel som deres problem. Det er ikke noe galt med deg selv om de oppfører seg som de gjør. Det bør være rom for at du noen ganger er irritert eller sier meningene dine selv om de er annerledes enn hva de mener.

Neste gang mamma eller pappa oppfører seg på måter du syns er ubehagelig, så kan du rett og slett bare trekke deg unna situasjonen og gå og gjøre dine egne ting som du liker. Så kan du heller forsøke å si ifra i form av en melding på telefonen, eller et lite brev.

For eksempel kan du skrive til pappa hva du føler når han ignorerer og lar være å prate med deg. Skriv noe slikt: "pappa, nå har du ikke pratet til meg på to dager. Jeg synes det er veldig ubehagelig og det er som at du avviser meg. Jeg blir usikker på hvor jeg har deg, det gjør meg faktisk skremt." Da skriver du bare hva du føler i en spesiell situasjon, du kommer ikke med noe kritikk mot han. Det kan hende at pappa skjønner mer av hvordan oppførselen hans påvirker deg, med denne metoden fremfor at du kritiserer måten han oppfører seg på tross i at han jobber med ungdom i nød.

Jeg håper en slik måte vil hjelpe, og at pappa forstår mer av hvordan det hele påvirker deg.

Du kan bruke samme metode ovenfor mamma, om hun gjør noe du kjenner er vanskelig. F.eks det med at hun kritiserte at du snakket med helsesykepleier. For det må jeg si jeg bare tenker var bra, du forsøkte å gjøre noe for å hjelpe på situasjonen hjemme. Det burde mamma satt pris på. Hun kunne f.eks spurt hva hun kunne gjøre annerledes for å hjelpe til så familien fikk det bedre. For jeg tipper at det er det du egentlig vil?

Du finner i tillegg mange fine tips i denne linken, til hvordan du kan snakke med foreldre når kommunikasjonen har låst seg.

Ellers, hvis det vanskelige hjemme fortsetter, vil jeg råde deg til å være mest mulig med andre voksne mennesker som du har i livet ditt. Øvrige familiemedlemmer (som besteforeldre, tanter/onkler), venner eller andre du liker. Dra på besøk, dra ut av huset og gjør dine "ungdomsting". La måten mamma og pappa er på få påvirke deg så lite som mulig. Minn deg selv på at dette handler om dem, ikke deg. Si også gjerne ifra til noen andre voksne som du kjenner. Kanskje de kan ta en prat med foreldrene dine for deg? Det er ikke å sladre, det er å ta vare på grensene sine. Noen ganger forstår foreldre bedre om en annen voksen de kjenner og har tillit til (f.eks besteforeldre) sier ifra til dem.

Les også her hva du kan gjøre for å støtte deg selv når du har det vanskelig hjemme.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Fortsett å stå opp for deg selv!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no