Foreldrene mine snakker ikke med meg lenger, jeg føler meg tom. Jente 13

Hei!

Det må være vanskelig for deg å føle at foreldrene dine ikke bryr seg om deg lenger. Selv om det er ganske så normalt at foreldre og barn får et mer anstrengt forhold når barnet blir tenåring, høres det som skjer mellom deg og foreldrene dine ikke særlig greit ut. De snakker ikke til deg med mindre de må, forteller du, og hvis de gjør det blir du bare såra. Jeg vil tro at måten de behandler deg på gjør at du ikke føler deg sett? Og kanskje føler du deg da ensom? Det er ekstra vondt å føle seg ensom i sin egen familie, der man egentlig skulle føle på mest støtte av alt. Jeg forstår godt at du kjenner deg tom. Og i kanskje både lei deg, og sint, over situasjonen hjemme.

Jeg lurer på hvorfor foreldrene dine har sluttet å snakke med deg. Er det en slags konsekvens eller straff, for noe de mener du har gjort feil? Noen foreldre tror nemlig at avvisning er en smart form for oppdragelse, og at det å holde igjen på oppmerksomheten skal få ungdommen til å skjønne at de må skjerpe seg eller endre seg. Men det er helt feil. Avvisning og det å ikke gi oppmerksomhet er egentlig det verste man kan gjøre mot et barn/ungdom. Det er ennå verre enn kjeft! For når man får kjeft så blir man i det minste sett. Men å ikke bli snakket til er som å være luft og man kan få tanker om at man er helt uviktig og verdiløs. Og det er sjelden at ungdommen forstår noe mer av hva den bør eller ikke bør gjøre. Jeg vet ikke om du føler det sånn? Jeg skulle ønske foreldrene dine forstod hvor vondt det kan være å ikke bli snakket med og at det finnes bedre måter å veilede barna sine på.

En annen ting jeg lurer på er om foreldrene dine oppfører seg sånn de gjør fordi de ikke er helt trygge på tenårings-foreldrerollen? Er du den første ungdommen de har i hus? I så fall kan det tenkes at de ikke helt klarer å være mamma og pappa for deg slik de egentlig vil fordi hun ikke vet hva du vil, og så ender de heller opp med å trekke seg vekk fra deg. Det er typisk at tenåringsforeldre ikke vet hva ungdommene deres trenger fordi ungdommene også blir mindre pratsomme og kontaktsøkende enn de var da de var barn. Mange foreldre tolker denne oppførselen som respektløs, avvisende og at ungdommen egentlig bare vil være i fred. Dermed gir foreldrene litt opp, og avstanden bare øker. Det er leit. Jeg vet ikke hva du tenker om en slik forklaring? Kan det stemme med hvordan ting er mellom deg og foreldrene dine?

Uansett hva som er grunnen til at foreldrene dine ikke snakker med deg så vil jeg at du skal vite, at at det er ikke din feil at forholdet mellom dere er vanskelig. Det er mamma og pappa som er voksne og det er deres ansvar å ta tak i situasjonen og ordne opp. Du skal slippe å ha dårlig samvittighet, eller tenke at det er deg det er noe galt med, når det blir vanskelig mellom dere eller de slutter å snakke til deg.

Du spør om tips: Jeg tenker det kan være lurt om du deler dine tanker og opplevelser med en voksen som jobber med familiekonflikter og ungdommer. Du skal slippe å stå alene med det du opplever nå. Du kan f.eks ta kontakt på din lokale helsestasjon for ungdom, med helsesykepleier på skolen din eller på et familievernkontor. De som jobber på slike steder kan masse om familieproblemer, og det er helt gratis å dra dit. Du kan lese mer i linkene om hvordan man tar kontakt og hva som skjer da.

Når kommunikasjonen mellom ungdommer og foreldre har låst seg helt slik det har i din situasjon, er det godt å få hjelp av en nøytral fagperson til å ordne litt opp. Du kan enten bare gå dit for samtaler selv og få råd og tips til hvordan du skal gå frem, eller du kan få den du snakker med til å kalle inn foreldrene dine til en felles samtale der du får hjelp til å si ifra om hvor vondt du faktisk har det hjemme.

Jeg håper dette var til hjelp for deg. Jeg håper du og foreldrene dine finner ut av saken, for sånn det er nå er det ikke noe hyggelig å ha det. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no