Hvordan kan jeg få foreldrene mine til å forstå at jeg har mye å tenke på?

Hei!

Det er helt naturlig at man får ekstra mye å tenke på når man begynner på ungdomsskolen og kommer i tenårene. Mange opplever ungdomstiden som stressende, med mye følelser og nye ting som skjer både inni kroppen og i livet generelt.

Foreldrene dine sier "sånn er livet, hvordan tror du det er for oss", skriver du. Det syns jeg er litt urettferdig mot deg. For det er faktisk litt annerledes for ungdommer enn for voksne når det kommer til det å takle ting i livet. Det er noe man må modnes til å gjøre. Du er ung, og midt i en stor utvikling i hjernen. Du holder i tillegg på å løsrive deg fra foreldrene dine, og da er det normalt at du får mange sterke følelser og blir litt ekstra sur og frekk mot dem. Det hadde vært bedre om foreldrene dine viste deg at de tålte det ved å forstå og støtte deg, og spørre hvordan de kan hjelpe - fremfor å sammenligne dine problemer med sine, for det er forskjellig. Voksne bør ha mer kontroll på sine følelser, de har også et større ansvar for at det er stabilt og rolig i familien og for at man blir venner igjen etter en krangel.

Du spør hvordan du skal få foreldrene dine til å forstå. Jeg har noen innspill til hvordan du kan prate med dem ved neste anledning:

Det handler om hvordan man prater sammen, tror jeg. Så forsøk å finne et tidspunkt for å prate når dere er venner, i "fredstid". Og gjerne på et tidspunkt der dere har god tid og det er ro rundt dere. Sett deg ned med dem og si at du vil snakke om noe som er viktig for deg, da er det sjanse for at de vil lytte uten å bare si "sånn er livet".

Kom med så konkrete eksempler som mulig, på ting du opplever som vanskelig for tiden. Og si hvordan du føler deg. Forsøk å ikke forlate praten selv om du blir sur eller sint på dem, bare pust og forbli rolig. Hvis du klarer å bli sittende selv om du kjenner på vanskelige følelser, er det større sjanse for at de faktisk vil ta deg seriøst når du forteller.

Det er om å gjøre å snakke på en annen måte en sånn dere pleier, som typisk bare ender i at de ber deg ta deg sammen. Forsøk å fokusere på det du tror kan løse problemet. Kan du si noe sånt som:

"Mamma og pappa, noen ganger føler jeg at dere ikke tar meg seriøst når jeg forteller at jeg har det ekstra stressende om dagen. Jeg vet at jeg kan bli sur og frekk men jeg mener ikke noe vondt med det, jeg har bare så mange sterke følelser inni meg nå og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det. Jeg trenger litt hjelp av dere. Jeg syns det hadde vært fint om jeg kunne fortelle dere om alle tankene mine og at dere hører på meg uten å bare si 'sånn er livet'."

Dette er bare forslag til ord du kan bruke, du må selvsagt finne ord som passer for deg! Men jeg håper du forstår poenget mitt. Snakk om dine egne følelser, og si hva du vil de skal gjøre istedenfor det de gjør nå. Da vil foreldrene dine trolig skjønne mer av hvordan du har det. Og kanskje får dere en fin prat etter dette. Tror du det ville funke?

Jeg håper det. Hvis ikke du får til å snakke med foreldrene dine og de fortsetter å oppføre seg slik du forteller her så syns jeg du skal snakke med noen andre voksne som har som jobb å hjelpe ungdommer som har det vanskelig i familien. Du kan f.eks snakke med helsesykepleier på skolen din. Helsesykepleier kan masse om ungdom og følelser, og har taushetsplikt. Du kan også snakke med noen på et familievernkontor. De har masse erfaring med å hjelpe ungdommer og foreldre der kommunikasjonen har låst seg. Det er gratis å gå dit, det finnes over hele landet.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Under svaret mitt finner du flere artikler som jeg tror kan være nyttige for deg å se på. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no