Jente 15. Har det veldig dårlig hjemme

Hei

Jeg forstår at det er vanskelig å være deg nå. Det høres ikke godt ut å bli kritisert og ikke  få den støtten du trenger av foreldrene dine. 

Det første jeg vil si til deg er at det er helt normalt å være lei seg og å gråte mye når man er en ungdom som diskuterer med foreldrene sine. I ungdomstiden er kroppen og hjernen full av hormoner som gjør alle følelser mye sterkere. Det er en helt naturlig og nødvendig utvikling i hjernen i puberteten, og det skjer med alle ungdommer. Det å ikke like å snakke om følelser eller å kunne styre følelsene sine kan være fortvilende, men husk - dette er normalt og det vil bli lettere etter hvert.

Det er også vanlig å krangle med foreldre i ungdomstiden. Foreldrene forstår ikke alltid alle de sterke følelsesutbruddene som ungdommer viser og de kan tolke oppførselen deres som at de lager bare drama og overdriver, at de er frekke eller at de provoserer. Men sånn er det jo ikke. Når du føler deg kritisert og ikke føler deg forstått skjønner jeg at det er slitsomt for deg! 

Kanskje er det slik at foreldrene dine har mange ting å bekymre seg for i sine voksenliv, ettersom de er så mye sure. Det handler nok ikke om deg egentlig. Kanskje kan det handle om noe med jobben, med penger, eller hvordan de har det med hverandre. Eller at de ikke føler de får til å være foreldre. Og istedenfor å tenke etter hva de bør gjøre annerledes så blir de kritiske mot deg, som er barnet deres. Jeg vet ikke om du kan kjenne deg igjen i dette? Men, selv om dette er en forklaring så er det jo ikke noe greit at de oppfører seg sånn. Når du skriver at det er så ille at ingenting hjelper og du tenker du vil bli adoptert, så er det viktig at du gjør noe for å få det bedre.   

Selv om du har forsøkt før, så tenker jeg at du bør ta en ny prat med foreldrene dine om hvordan du har det hjemme. Hvis du lett blir lei deg og gråter når dere diskuterer så forsøk heller å finne et tidspunkt utenom diskusjonene. Altså når dere er venner, i "fredstid". Og gjerne på et tidspunkt der dere har god tid og det er ro rundt dere. Sett deg ned med dem og si at du vil snakke om noe som er viktig for deg, da kommer de nok til å "spisse ørene" litt ekstra.

Be foreldrene dine lytte uten å avbryte. Så forteller du hvordan du har det, slik du har gjort i spørsmålet ditt her. Kom med så konkrete eksempler som mulig, på ting foreldrene dine har sagt eller gjort. Og si hvordan du har følt deg da. 

Ikke vær redd for om du vil begynne å gråte i samtalen, det gjør ingenting. Forsøk å ikke forlate praten selv om du blir lei deg eller gråter. Hvis du klarer å bli sittende selv om du kjenner på vanskelige følelser, er det større sjanse for at de faktisk vil ta deg seriøst når du forteller. 

Det er om å gjøre å snakke på en annen måte en sånn dere pleier, som typisk bare ender i kritikk fra dem og gråt for deg. Forsøk å fokusere på det du tror kan løse problemet. Kan du si noe sånt som: 

"Mamma og pappa, noen ganger føler jeg at dere bare kritiserer meg og sier ting til meg som jeg opplever er frekt (kom gjerne med konkrete eksempler på hva de sier). Jeg skulle ønske dere kunne fokusere mer på de tingene jeg får til og er god til istedenfor å kritisere meg. Jeg bryr meg faktisk om hva dere syns om meg og jeg blir lei meg når dere snakker nedlatende til meg. Jeg har det nok vanskeligere enn dere vet" 

Dette er bare forslag til ord du kan bruke, du må selvsagt finne ord som passer for deg! Men jeg håper du forstår poenget mitt. Snakk om dine egne følelser, da vil foreldrene dine trolig skjønne hvordan du har det og hva du vil. Og kanskje får dere en fin prat etter dette. Tror du det ville funke? Du kan også skrive ned dette i et brev.

Hvis ikke du får til å snakke med foreldrene dine kan det være godt for deg å snakke med noen andre voksne for å sortere litt følelser og tanker, og lage en plan for hvordan du kan få det bedre med deg selv. Har du f.eks forsøkt å snakke med helsesykepleier på skolen din? Helsesykepleier kan masse om ungdom og følelser, og har taushetsplikt. Helsesykepleier er helt vant til at ungdommer f.eks gråter og viser masse følelser. 

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Under svaret mitt finner du flere artikler som jeg tror kan være nyttige for deg å se på. Alt godt til deg. 

Vennlig hilsen familieterapeuten