Jeg hater livet mitt og å bo hjemme.

Hei,

Så fint at du kan sette ord på hvordan du opplever å ha det, både hjemme og livet forøvrig.

Det er vondt når du føler at moren din ikke lytter og tar deg seriøst, i tillegg til at du er midt i tenårene, som er en tøff tid for mange.

Jeg foreslår at du begynner med å snakke med helsesykepleier på skolen. Helsesykepleiere har mye erfaring med å snakke med ungdom som har det vanskelig og kan gi gode råd om hvordan du best kan få hjelp videre og med å snakke med foreldrene dine.

Husk at du er bra nok akkurat sånn du er og trenger ikke å endre deg. Øv heller på å være deg selv slik bare du kan, for du er unik!

Jeg tror virkelig at dine foreldre (spesielt din mor) trenger å vite hvordan hun påvirker deg. Så og si alle foreldre ønsker det beste for sine barn og elsker dem over alt. Din mor mener sikkert godt med å si det hun sier til deg, men skjønner ikke hvordan det påvirker deg. Noen ganger trenger foreldre å få høre nettopp det.

Det som skjer når vi blir deppa, er at tankene blir urealistiske og ser alt igjennom gråe og triste «briller». Øv deg f.eks. på å skrive ned de negative tankene og finne "motargumenter" mot de negative tankene (selv om du ikke tror på dem i begynnelsen).

Du har begynt å spise lite, det kan få alvorlige konsekvenser. Det finnes ingen fordeler med å sulte seg, spesielt i tenårene når hjernen og kroppen din er i enorm utvikling.

Det er mange som synes det er vanskelig å ta første steget ut i det å snakke med noen om det som er vanskelig. Hvis man har lite erfaring med å sette ord på tanker og følelser, er det vanskelig å vite hvordan du skal gjøre det. Men du er nødt til å starte et sted, ta det første steget og våge å vise frem din sårbare side, våge å gråte, våge å snakke om det som er inni deg, selv om du ikke finner de rette ordene i begynnelsen.

For noen kan det være lettere hvis du skriver det ned i en type dagbok og øver deg der på å beskrive tanker og følelser. Du har startet her, i ung.no, med å beskrive hvordan du har det. Det er et godt utgangspunkt.

Jeg lover deg at ting kan og vil bli bedre, motgang kan til og med gjøre oss sterkere, hvis vi våger å gjøre det vi tror gjør oss godt.

Et tips til, er å ha mest mulig medfølelse med deg selv, behandle deg selv med raushet og vennlighet. Altfor mange snakker nedlatende til seg selv (at man ikke er bra nok, pen nok, flink nok) og det gjør deg bare trist. Husk at du er mer enn bra nok akkurat sånn du er!!

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no