Spørsmål og svar

Foreldrene mine sier jeg er sint, men jeg er trist og sliten.

Jente, 14

Hei, jeg føler at foreldre mine ikke forstår meg. Når jeg enten er trist, sliten, oppe i tankene mine og oppgitt tror foreldrene mine at jeg er sint men det er ikke sannheten. De kjefter på meg for å være såkalt sint hele tiden og jeg tok en depresjonstest og jeg fikk moderat depresjon men jeg vet at de ikke kan gi deg en diagnose og de kjefter hele tiden på at jeg er lat og sånt men jeg vil bare ha litt pause siden jeg prøver å jobbe bra på skolen fordi de vil at jeg skal gjøre det bra. De skjønner ikke at når de kjefter på meg for såkalt sint så betyr det ikke at jeg skal være glad etterpå å bli kjeftet. Det sårer meg velgdig og siden jeg begynte på ungdomskolen har min mentale helse blitt mer depresssiv og stressende og det er nesten sånn hver eneste dag.

Svar

Hei jente 14 år.

Akkurat nå for tiden har du det slitsomt. Det er vondt at du ikke blir forstått med de følelsene du har. Når du er sliten og lei deg, mener foreldrene dine at du er sint. Å bli beskyldt for å være sint når man er trist, kan gjøre det triste enda sterkere.

Jeg skulle mange ganger ønsket at foreldre og lærere kunne være tankelesere. Det ville løst så mye! Da ville de skjønt at bakenfor det de ser og tror, der er det en jente som trenger å bli passet på og trøstet. For det er det jeg tror du trenger nå?

Klarer du å snakke med foreldrene dine om det som du skriver? Det er viktig at de får vite at du gjør så godt du kan på skolen, og at du ikke er sint men trist. Noen ganger må man si i fra mange ganger før foreldre forstår det. Jeg har lagt ved en artikkel til deg med råd om hvordan man kan snakke med foreldre som ikke forstår. Les den hvis du vil, jeg håper du finner noen tips der du kan bruke.

Det hadde vært fint om du også hadde kunnet snakke med helsesykepleier eller en annen voksen på skolen eller rundt deg, som du tror kunne forstått hvordan du har det. Noen ganger trenger foreldre nesten en følelsestolk! En som kan oversette for foreldre slik at de ikke bare ser en ungdom som er lat eller sint, men en ungdom som fortsatt trenger foreldrene sine.

Du beskriver forresten en følelse som mange ungdommer har. Det skjer store forandringer både utenpå og inni kroppen når man er tenåring. Ofte vet ikke ungdommen selv helt hvordan man har det, for man kan det ene øyeblikket le høyt, men i neste øyeblikket gråte like høyt. Det er klart det er slitsomt.

Foreldrene dine har også vært tenåringer, selv om samfunnet var annerledes den gangen. Du kan kanskje minne dem på det? Og hvis de sier at de ikke var sånn da de var tenåringer, så kan du si at sånn er i alle fall du.

Det finnes mange tester hvor vi kan sjekke ut hvordan vi har det. Det er riktig som du skriver at slike tester naturligvis ikke gir en diagnose. Det er viktig å huske at når du svarte på spørsmålene, så var det i en situasjon hvor du kanskje var lei deg? Hvis du hadde tatt testen en dag hvor du gledet deg til noe, så kan det hende at resultatet hadde blitt helt annerledes?

Slike tester kan ikke erstatte en god samtale med en venn eller en voksen du stoler på.

Jeg  har lagt ved to andre artikler også. En er om det å ha det strengt hjemme, og den andre gir noen råd for hva man kan gjøre når man føler seg nedfor eller mentalt sliten. Les disse hvis du vil.

Jeg håper du har funnet noen råd eller tanker her som du synes var nyttige.  Lykke til!

 

 

 

 

Med vennlig hilsen familieterapeuten.

Besvart: 22.11.2020

Oppdatert: 22.11.2020

Fikk du svar på det du lurte på?

Still oss et spørsmål

Fant du ikke svar på det du lurer på? Da kan du stille oss et eget spørsmål. De fleste får svar innen 1-3 dager.

Still et spørsmål