Er hele tiden trist, men ønsker ikke snakke med noen

Jente, 13

Jeg liker å skrive her fordi det føles ut som at jeg snakker med noen om problemene mine og at de faktisk bryr seg om de som ingen andre gjør. Jeg er hele tiden trist og føler at jeg har deprasjon men har ingen måte å stoppe det. Jeg vil ikke snakke med noen. Hver gang jeg skriver her så er det alltid det samme, snakk med noen snakk med noen, men det går ikke. Jeg har sosial angst også så det er vanskeligere for meg men jeg får ikke hjelp. Jeg vet at det er bedre å snakke med noen om det men jeg finner meg selv ikke i det selv. Jeg tør bare å snakke om det med online vennene mine fordi de faktisk bryr seg om meg. Det er altfor kleint å vanskelig for meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre. Etter jeg ble 13 år gikk hele livet mitt nedover og jeg gråter hver kveld og morgen når jeg må gå på skolen. Jeg orker ikke mere skole. Det stresser meg ut å jeg liker ikke å være i et rom med andre mennesker som ikke bryr seg om meg litt engang. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Så fint at du liker å skrive til oss. Vi bryr oss om deg og ønsker å gjøre vårt beste for å hjelpe!

Jeg synes det er veldig trist at du føler deg nedstemt hele tiden. Vi råder deg til å snakke med noen fordi det er det beste man kan gjøre når man har det vanskelig. Det er ikke alt man kan fikse på egenhånd, noen ganger trenger man hjelp av andre!

Så det er nok det samme rådet jeg vil gi deg: Nemlig å snakke med noen. Du skriver at du har sosial angst - det finnes det veldig god hjelp for! Men det avhenger av at man er åpen og deler problemet med en annen.

Sosial angst blir ofte bedre av å eksponere/utsette seg for sosiale situasjoner og erfare at angsten går ned, men dette kan være vanskelig å gjøre på egenhånd. Ofte trenger man hjelp og støtte fra andre.

Det du kan forsøke selv er å oppsøke sosiale situasjoner som ikke er så veldig skumle, men som likevel gjør deg litt urolig. Legg merke til hvordan du har det både før, under og i etterkant. Målet er å lære hjernen at situasjonen ikke er farlig og at angsten går ned hvis man bare er lenge nok i situasjonen.

Lykke til.

Vennlig hilsen psykologen, ung.no

Besvart: 7.10.2020

Oppdatert: 7.10.2020