Jeg har en stor drøm, men angsten hindrer meg.

Kjære deg

Det er forbasket irriterende når den sosiale angsten hindrer deg i å nå drømmen din. Det er vondt og vanskelig å jobbe mot den og det krever mye av deg. Du jobber hardt, og med hard jobbing kan jeg love deg at det vil gi uttelling til slutt. 

LITT sosial angst vil nok alltid være der, for det har de fleste mennesker i større eller mindre grad, men du kan jobbe for at den ikke skal være så begrensende for livskvaliteten din. 

Bare snakking alene hjelper lite hvis du vil bli bedre av sosial angst, det er øvelse og eksponering som er eneste vei ut av det. Du må øve på å mestre de angstfylte sosiale situasjonene, gang på gang, til de blir mindre farlige.

Det er mange som utvikler unngåelse når man har sosial angst, dvs at du unngår situasjoner, personer og steder som gir angst. Og det er helt naturlig og veldig forståelig fordi vi alle mennesker er lagd sånn at vi prøver å unngå smerte, både fysisk og psykisk. Men hvis man har angst, så er unngåelse den sikre veien til å opprettholde og forsterke problemet.

Her har jeg noen tips til hva du kan gjøre i de situasjonene (istedet for å unngå dem):

- Snakke vennlig til deg selv (indre samtale) og dempe frykten ved å f.eks. si at det går bra, jeg er bra nok, det er ikke sikkert andre tenker negativt om meg, o.s.v. (selv om du ikke tror på det).

- Få et utoverfokus: Observer nøytrale ting i dine omgivelser, f.eks. farger, former og lukter.

- når det blir for mange "tenk om" spørsmål, forsøk å stoppe det ved å gjøre noe annet, f.eks. høre på musikk, trene, snakke med en venn eller noe annet du liker å gjøre.

Spør deg selv i de situasjonene du er redd for, hva du egentlig er redd for (du er jo ikke egentlig i en farlig situasjon)? Hvis svaret er at du er redd for å bli kritisk vurdert av andre, at de skal tenke negativt om deg, så bør du spørre deg selv om hvor viktig det skal være og hvor mye du skal la det ødelegge for deg?

Hvis du etterhvert klarer å tenke om deg selv at du er bra nok, og godta deg selv med de feil og mangler du har, (som vi alle har!) så vil mange av de utfordringene du beskriver bli lettere å håndtere. Men det krever øvelse og tid.

Lag gjerne en konkret eksponeringsplan sammen med psykologen din, slik at du kan utfordre deg selv på en måte som er overkommelig for deg.

Jeg har lagt ved noen artikler som jeg tror kan være til hjelp for deg.

Ønsker deg masse lykke til! 

Vennlig hilsen psykiatrisk sykepleier, ung.no