Jeg har det ikke bra, men jeg vet ikke hva som er feil.

Jente, 15

Hei Ung. Jeg har det ikke bra, men jeg vet ikke hva som er feil, eller om jeg bare er sånn. Jeg har ingen trengsel for å være med folk, og jeg er redd for å være med folk. Jeg er redd for hva jeg skal si, eller om jeg selv blir såret, enten om det er med fremmende, venner eller nær familie er vær samtale en skummel test. Jeg har historie med mobbing, spiseforstyrrelser og depresjon (ikke diagnosert). Jeg kjeder meg aldri, jeg gråter aldri, jeg ler aldri, jeg klarer det fysisk ikke. Men allikavel kjenner jeg følelser så sterkt på kroppen. Blir jeg ignorert litt på sosiale medier eller annet kjenner jeg blodet boble. Det er helt forferdelig, jeg gruer meg til alt, og har null tro på fremtiden, det virker som at jeg står helt alene. Jeg har kontaktet helsesykepleier på skolen, men da var fokuset kun å få et sunt forhold til mat, frem til at frykten ble for stor for å snakke om det som foregikk inni hodet mitt, så jeg avsluttet møtene. Fins det noe som kan hjelpe? Medisiner eller annet?

Svar

Hei,

Takk for at du skriver til oss når du har det så vanskelig i hverdagen din. Det forstår jeg er veldig slitsomt og frustrerende for deg.

Du er redd for veldig mye, og det er forståelig at du sliter, når du har opplevd mobbing og har hatt mye andre utfordringer.

Det som gjør hverdagen ekstra vanskelig nå, er at du er så alene med problemene dine. Med mye frykt på innsiden og mye unngåelse, så blir hverdagen veldig begrenset for deg. Det er utrolig viktig at du jobber med frykten og usikkerheten, sånn at du kan få en bedre hverdag.

Det kan være vanskelig å få til det helt alene, fordi tankene og følelsene er så farget av usikkerhet og frykt.

Jeg tror det hadde vært godt for deg å få støtte og hjelp av noen for å dempe frykten. Om det er helsesykepleier på skolen eller BUP, eller om det er noen andre du kan kontakte?

Det er mange som utvikler unngåelse når man har angst, dvs at man unngår situasjoner, personer og steder som gir angst. Det virker som om du også har mye unngåelse i deg. Og det er helt naturlig og veldig forståelig fordi vi alle mennesker er lagd sånn at vi prøver å unngå ubehag, både fysisk og psykisk. Men hvis man har angst, så er unngåelse den sikre veien til å opprettholde og forsterke problemet.

Her har jeg noen tips til hva du kan gjøre i de situasjonene (istedet for å unngå dem):

- Snakke vennlig til deg selv (indre samtale) og dempe frykten ved å f.eks. si at det går bra, jeg er bra nok, det er ikke sikkert andre tenker negativt om meg, o.s.v. (selv om du ikke tror på det).

- Få et utoverfokus: Observer nøytrale ting i dine omgivelser, f.eks. farger, former og lukter. Gjør noe fysisk når du blir redd.

- når det blir for mange "tenk om" spørsmål, forsøk å stoppe det ved å gjøre noe annet, f.eks. høre på musikk, trene, snakke med en venn eller noe annet du liker å gjøre.

Spør deg selv i de situasjonene du er redd for, hva du egentlig er redd for (du er jo ikke egentlig i en farlig situasjon)? Hvis svaret er at du er redd for å bli kritisk vurdert av andre, at de skal tenke negativt om deg, så bør du spørre deg selv om hvor viktig det skal være og hvor mye du skal la det ødelegge for deg?

Hvis du etterhvert klarer å tenke om deg selv at du er bra nok, og godta deg selv med de feil og mangler du har, så vil mange av de utfordringene du beskriver bli lettere å håndtere. Men det krever øvelse og tid, og støtte fra noen du velger å stole på.

Jeg vet ikke hva slags forhold du har til foreldrene dine, men det kan være godt å ha deres støtte og råd i prosessen.

Har lagt ved noen artikler og forslag til apper som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no

Besvart: 14.11.2025