Mamma spør aldri hvordan det går med meg. Jente 15

Hei

Jeg kan forstå at du savner at mamma spør hvordan du har det. Det å ville bli sett og det å få oppmerksomhet fra de som står en nærmest, er noe viktig som alle mennesker har behov for. Egentlig er det sunt og bra at du reagerer når du ikke blir sett av mamma, og at du kjenner etter hva du trenger - nemlig at hun viser deg at hun ser at du har det vanskelig.

Ut ifra det du skriver får jeg inntrykk av at moren din er god mot deg og oppmerksom på deg når ting er bra. Men når du uttrykker at du ikke har det så bra så blir moren din stille og heller sur på deg. Da lurer jeg på om det kanskje er sånn at moren din ikke er så vant med at du er lei deg og at det gjør henne usikker? 

Mange voksne syns det er vanskelig å takle ungdommens følelser, eller vite hvordan de skal være til hjelp for dem. Jo eldre og mer ungdommer barna deres blir, jo vanskeligere kan foreldre syns at dette er. For før, da du var for eksempel 7 år og gråt så kunne mamma ta deg på fanget og trøste og blåse på såret og si noe enkelt for at det skulle bli bedre for deg. Men en trist ungdom kan være vanskeligere å tolke. Kanskje er mamma usikker på hva du trenger fordi du ikke er så tydelig og ikke sier ting rett ut som du føler? 

Jeg vet at voksne ofte tror at når ungdommen deres kommer til dem med vanskelige ting så må de løse problemene de har, eller si noe smart som kan være til nytte. Men egentlig hjelper det jo bare at den voksne er der sammen med den som er lei seg, gir en klem eller bare trøster uten å si så mye. Kan du kjenne deg igjen i at det ville vært godt for deg? 

Jeg tenker at du må hjelpe mamma litt her. Du må si hva du ønsker at hun skal gjøre. Hun trenger å vite om det. Det krever at du tør å være ærlig. Finn et tidspunkt der det er rolig og dere er venner. Fortell moren din at du har kjent deg trist i det siste, og at du trenger litt trøst og trenger at hun spør mer om hvordan det går med deg. Det virker kanskje rart, og til og med litt flaut å si dette så rett ut, men det kan få henne til å forstå mer. Si gjerne konkret hvordan du vil at mamma skal være mot deg. Si også at du får det verre når hun blir sur av at du f.eks pirker i maten. Dersom det viser seg at mamma har mistolket deg, så får dere oppklart mye ved å prate åpent om dette. 

Til slutt vil jeg også si til deg at det er helt normalt å kjenne seg ekstra mye trist og lei seg i den alderen du nå er i. Når ungdomshjernen er i utvikling er det så mange hormoner som skilles ut. Følelsene kan dermed gå helt amok. Små ting du knapt reagerte på før kan plutselig virke kjempedramatiske og som store problemer. Og så, dagen etter, er det borte. Det svinger veldig og det er en naturlig del av utviklingen. Vær tålmodig, det roer seg etter hvert.

Men - hvis depresjonen vedvarer og ting ikke blir bedre, eller dersom det er konkrete årsaker til at du har det vanskelig nå så gå og snakk med helsesykepleier på skolen din. Der kan du snakke anonymt, både i forhold til hvordan du selv har det og hvordan du har det med moren din.

Kanskje kan du også forsøke å åpne deg litt mer for pappa? Han ser deg litt mer enn mamma, skriver du. Kanskje hadde han blitt glad for å kunne være en støtte for deg hvis du fortalte han om hvordan du har det. 

Jeg håper dette var til hjelp og jeg håper du får det bedre snart. Sjekk ut artiklene jeg har lagt ved under. De gir deg mange gode tips til hvordan du kan snakke med mamma, dersom du ønsker å prøve det. Lykke til<3  

Vennlig hilsen familieterapeuten