Mamma blir irritert når jeg er lei meg.

Hei

Så leit å høre at bestevennen din har kuttet kontakt med deg. Jeg forstår godt at du er trist nå, og at du er skuffet over hvordan mamma oppfører seg når du egentlig har behov for trøst fra henne.

Når jeg leser det du skriver får jeg inntrykk av at du vet veldig godt hva du selv trenger for å ha det bedre. Det er fint, og jeg skulle ønske mamma forstod deg. Jeg tror du har rett i at ungdommer fortsatt trenger slike ting som du beskriver her av foreldrene sine: En klem, en mild og vennlig stemme, et spørsmål om du vil komme og sitte i armkroken. En som viser forståelse og at man fortsatt er der for hverandre.

På den andre siden er det nok ikke så lett for mamma å vite hvordan hun skal være forelder for deg nå som du har blitt tenåring. Du har antageligvis forandret deg litt du og, uten at du merker det helt. Kanskje trekker du deg mer tilbake enn før, og sier ikke rett ut at du er lei deg? Som du skriver - når hun spør hva det er så kan det hende du svarer med at det ikke er noe og at du ikke vil snakke. Kanskje er du også selv mindre fysisk og kosete mot henne enn du var før? Det er i alle fall veldig vanlig at sånt skjer med en ungdom etter hvert som man kommer i tenårene. 

Da kan det hende at moren din tolker din oppførsel som at du ikke vil at hun skal ta kontakt med deg eller at du ikke bryr deg om å få trøst av henne, selv om det ikke er det du mener. Og så ender det gjerne opp med at hun blir sur fordi hun tror du er sur, istedenfor at du blir lytta til. Kjenner du deg igjen i dette?  

Jeg tror også du har rett i at hun er bekymra. Og kanskje litt usikker på hva hun bør gjøre for å hjelpe. Hun kan bli fortvila og føle seg lite nyttig som mamma. Og da er veien kort til at hun blir sur på deg isteden.

Jeg syns du skal forsøke å si ifra til mamma om det du går og tenker på. Du må være ærlig i forhold til det du savner og du må fortelle henne om det vonde du har opplevd med vennen din. Du kan for eksempel si:

“Mamma, jeg vil fortelle deg at jeg har det veldig vondt om dagen og er mye lei meg fordi bestevennen min har kutta kontakt med meg. Det ser kanskje ut som jeg er sur eller ikke bryr meg men egentlig trenger jeg trøst av deg. Jeg trenger at du snakker rolig til meg og spør om jeg vil ha en klem. Du trenger ikke finne løsning for meg men bare være der for meg."

Du må selvfølgelig si noen ord som passer for deg men jeg håper du forstår poenget. Fortell mamma hvordan du føler deg og hva du vil at hun skal gjøre. Dette er jo litt flaut og vanskelig å si, men det pleier å funke. Slike ting går det også an å skrive i et brev, hvis du tenker at det kunne vært lettere. Du kan evt vise mamma svaret mitt her til deg?

Jeg håper dette kan hjelpe deg. Det at du skriver inn hit får meg til å tenke at du er veldig glad i mammaen din og ønsker at hun skal være der for deg. Det er jo egentlig en veldig fin ting! Det å kunne snakke sammen og få trøst når ting blir vanskelig, gjør gjerne at man kommer nærmere hverandre og får det bedre etterpå.

Sjekk også ut noen artikler jeg har lagt ved under, de handler om hvordan man kan snakke med foreldrene sine om vanskelige ting. Jeg håper det ordner seg for deg og at du finner ut av det med vennen din og.

Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten