Jeg og mamma blir alltid sure på hverandre. Hvordan endre det?

Hei

Dette høres slitsomt ut - både for deg og moren din. Du skriver at dere alltid ender opp med å bli sure på hverandre, og dere kommer ikke ut av det. Jeg forstår at du er lei!

Det blir ofte mye krangling i familier med ungdommer. Jeg ser at du er 14 år. Da er du nok på full vei inn i puberteten og du har antageligvis forandret deg en del du og, uten at du kanskje merker det helt? Det er vanlig å kjenne på sterkere følelser i puberteten, som f.eks at man blir lettere sint og lei seg enn man ble tidligere.

Og det er vanlig å bli litt mer inne i sin egen "boble": Man glemmer beskjeder og er mest opptatt av sitt. I tillegg er det vanlig at man snakker mer med venner og mindre med foreldre. Er det sånn for deg tror du? Kanskje er du også mindre kosete med mamma enn du var før? Det kan hende at moren din tolker slik oppførsel som at du ikke bryr deg om det hun sier eller at du er frekk og sur, ennå det ikke er det du mener. Og så ender det gjerne opp med at du blir irettesatt eller at hun truer deg med straff og blir sur på deg tilbake, istedenfor at du blir lytta til og forstått. Kjenner du deg igjen i dette? I så fall kan du kanskje vise mamma det jeg har skrevet her? Du kan spørre mamma hva hun syns er vanskelig ved det å være forelder til deg nå, i forhold til før. Kanskje får dere en litt annen prat enn dere har hatt tidligere, der dere kan diskutere det som skjer mellom dere.  

Når jeg leser det du skriver får jeg inntrykk av at du virkelig ønsker en endring. Det er jo et veldig bra første skritt. Men endring krever mer enn bare ord og en fin tone, som du selv påpeker. Det er veldig fint at dere klarer å ha en god samtale med fokus på løsninger. Fortsett med det også! Men det holder ikke alltid å bare snakke om det, man må faktisk gjøre noe annet i de situasjonene der surheten kommer. Så - hva kan du gjøre? (For du kan bare gjøre noe med deg selv!)

Vi kan ta utgangspunkt i en slik situasjon som oppstår når du kommer ned fra rommet ditt og mamma starter med å himle med øynene og si noe kritisk til deg. Da er kanskje din automatiske reaksjon at du forsvarer deg med å si noe kritisk og surt tilbake til henne med en gang.

Men- hvis du klarer å reagere på en annen måte enn du pleier akkurat da, kan det gjøre en forskjell. Så stopp opp, pust godt inn, og kjenn etter hvordan du føler deg. Hva skjer inni deg? Fortell mamma hvordan du føler deg når hun sier det hun sier. Spør om dere kan begynne litt på nytt, spole tilbake ti sekunder, og å forsøke å snakke sammen rolig, uten å bli sure. Si til mamma at du skal høre hva hun har å si men at det hjelper om hun kan si det med en rolig stemme. Dette er ganske vanskelig midt i situasjonen, men det er verdt et forsøk. Og det er så fint når det faktisk fungerer! 

Men hvis det ikke fungerer og mamma bare fortsetter å være sur, så lurer jeg på om du kan klare å lukke ørene litt? Du kan på en måte tenke på de ordene hun sier som hennes ord og ikke noe du trenger å reagere på. Det er lov å ta en time-out, og gå vekk fra situasjonen. Da kan du kanskje slippe at det blir mer og mer surhet og krangling der og da.

I tillegg tenker jeg at du bør vise mamma en fin nettside som heter foreldrehverdag.no. Den har mange gode tips til ungdomsforeldre om hvordan de kan få til en bedre kommunikasjon hjemme. Les den gjerne sammen og diskuter hva dere mener, en gang det er rolig og dere er venner. Det høres jo ut som at du og mamma innimellom har fine samtaler. Det er helt topp! Bruk de stundene til å lage konkrete planer for hvordan dere skal hjelpe hverandre når surheten kommer.

Hvis ting likevel ikke blir bedre, så går det også an å be om hjelp utenfra. Dere kan f.eks ringe til familievernkontoret der dere bor. De som jobber der er psykologer og familieterapeuter og de hjelper familier med konflikter som ligner på det du forteller om her. Det er gratis og dere kan dra dit sammen hvis dere vil. 

Jeg håper disse tipsene kan hjelpe deg og moren din. Sjekk også ut artiklene som ligger ved under her, de vil gi deg flere gode innspill. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten