Etter at pappa døde blir moren min så fort sur og da begynner jeg å gråte.

Hei

Når jeg leser det du skriver forstår jeg at det er vanskelig å være deg nå. Det høres ut som det har utviklet seg en dårlig måte å kommunisere på mellom deg og mamma som gjør at du bare får det verre med deg selv. Jeg er enig med deg i at dine reaksjoner på det du opplever hjemme kan ligne på angst. Men om det er det eller ikke, kan jeg selvsagt ikke svare på, jeg kjenner for få detaljer rundt deg. Jeg skal si litt mer om angst og om hva jeg syns du bør gjøre, lenger ned i svaret mitt. 

Jeg er lei meg for å høre at pappaen din er død. Det må ha vært en stor og vond sorg for dere alle i familien din da det skjedde. Når man er i sorg kan man reagere på mange forskjellige måter og man bruker ulik tid på å bearbeide sorg. Det kan ta mange år, og for de fleste vil sorgen av å miste en nær familiemedlem vare hele livet. Derfor er det ikke rart i det hele tatt at ting har blitt vanskeligere i livene deres etter at pappa døde.

Jeg vil tro at også mamma bærer på mye sorg fortsatt. Kanskje føler hun seg alene, kjenner på stress, bekymringer, og er lei seg? Når sånne følelser ligger "under overflaten" og hele tiden presser på, er veien kort til å bli sint og sur. Sinne er på en måte en følelse som kommer lettere frem og er mer aktiv enn de andre, mer såre følelsene. Og det er lett å bli aller mest sur på de man har nærmest, som man bor sammen med. I dette tilfellet deg. Jeg tror ikke mamma egentlig vil være sur og kjefte!

På samme måte som de vonde følelsene gjør mamma sur, høres det ut som de vonde følelsene du bærer på gir deg panikk, redsel og får deg til å gråte. Det forstår jeg er slitsomt for deg, spesielt når du blir møtt med surhet og kjeft av mamma. Og jeg vil tro at det begrenser hva du klarer å gjøre - som f.eks møte andre eller være på nye steder. Selv om det ikke er noe greit for deg å ha det sånn som dette, så vit at det er helt normale reaksjoner når man har det vondt inni seg. Det er som en "trykkoker" av sterke følelser i kroppen som bare plutselig koker over når noe/noen trigger det, uten at man har kontrollen selv. Det er dette som kan kalles angst, i noen tilfeller. Jeg syns du skal lese denne artikkelen om angst og se om du kjenner deg igjen. Kanskje skal du vise den til mamma og, dersom det gjør at hun kanskje kan forstå deg litt bedre?

Det kan i tillegg være lurt at du og mamma får pratet litt mer om det som ligger "under overflaten" av følelser, både hos deg og hos henne. Jeg tror at verken du eller mamma egentlig vil krangle eller være lei dere. Da trenger dere å få pratet sammen på en annen måte enn sånn dere prater nå. Mamma trenger å forstå mer av hvordan du har det inni deg, da tror jeg hun ville endret oppførsel. Tror du at du er klar for å fortelle henne at du blir lei deg og redd når hun blir sur? Det er viktig at hun får vite det. Hvis du leser denne artikkelen ("snakk med foreldrene dine om vanskelige ting") får du mange gode tips til hvordan du kan prate med mamma. 

Hvis du føler at du ikke får til å prate med mamma alene så går det an at du får litt hjelp til det fra noen som har som jobb å prate med ungdommer og foreldre. Da kan du gå til et familievernkontor eller til helsestasjon for ungdom. Slike steder finnes i alle kommuner over hele landet og det er gratis å gå dit. Du kan ta kontakt helt selv først, for å få satt litt ord på hvordan du har det og finne mer ut av hva du trenger å få sagt til moren din. Du kan også få hjelp til å vurdere dette med angst. Så, etter hvert, om du er klar for det, kan den du snakker med invitere med moren din til en samtale. Gjennom å snakke på et sted som helsestasjon/familievern kan dere finne frem til nye måter å kommunisere på for å ha det mer rolig hjemme.

Jeg håper dette var til hjelp for deg og at du fikk svarene du trengte. Jeg håper det blir bedre for dere hjemme snart. Alt godt til deg<3

Vennlig hilsen familieterapeuten