Jeg er sur på mamma hele tiden. Får dårlig samvittighet av det!

Hei

Det første jeg vil si til deg er at dette kommer helt sikkert til å gå over når du blir eldre<3 Det er veldig vanlig å kjenne at man ikke liker foreldrene sine like godt lenger, når man er i tenårene. Det er også vanlig at ungdommer blir lettere sure og avvisende til foreldre i puberteten, det er en del av en riktig og normal utvikling mot å klare seg mer selv. Hvis du ikke kjente på dette ville du kanskje aldri flyttet ut, og det hadde jo heller ikke vært noe særlig etter hvert? 

Men det kan likevel være vondt å føle at man ikke liker forelderen sin, og man blir nesten "lurt" av sine egne følelser og tanker i dette. Det er jo litt kaos i ungdomshjernen i tenårene, for da utvikler og ommøblerer den seg veldig og det resulterer i at følelser man har gjerne blir sterkere og mer voldsomme enn vanlig. Kanskje er det sånn for deg nå for tiden?

Du skriver at du strever med mye dårlig samvittighet (og kanskje kjenner du også på skam?) over tankene som kommer etter at du har vært sur og frekk mot mamma. Det syns jeg ikke du fortjener å ha. Dette er som sagt helt normalt. Man kan tenke masse rart, dumt, flaut eller fælt, uten at det har rot i virkeligheten. Tanker er bare tanker, det betyr ikke at det er sant selv om man tenker det. Hvis du bryr deg mindre om hva de vanskelige tankene og følelsene betyr, kan du egentlig bare la dem være litt i fred, og heller gå vekk fra mamma om du kjenner at irritasjonen kommer. Du kan tenke på dem som normale tenåringstanker - og følelser, men du trenger ikke reagere så veldig på dem. Trekk deg heller litt tilbake fra mamma om du kjenner du blir irritert.  

Hvis du finner en passende anledning når dere to har det bra sammen og det er rolig, så kan du snakke med mamma om alt du tenker på. Tror du det vil hjelpe? Si til mamma at du vil snakke om noe som er litt vanskelig for deg, og at du vil hun skal lytte til deg uten å avbryte. Si at du ofte kan bli sint på mamma uten noen spesiell grunn og at dette kan få deg til å få veldig dårlig samvittighet. Det er modig av deg å forsøke å snakke om dette, for da må du fortelle noe som er litt vanskelig om deg selv. Jo mer du kan si om dine følelser uten å klage direkte på mamma, jo bedre er det. Forklar for mamma at noen ganger er det best for deg å bare gå litt vekk, når du kjenner at irritasjonen kommer. Tenk også etter om det er noe du kunne tenke deg at mamma gjorde, som ville hjelpe. Be om det fra henne. Jeg vil tro hun blir glad for at du vil dele med henne hvordan du har det. 

Det at du skriver inn hit og det at du har reflektert over hvordan tankene og følelsene dine påvirker forholdet mellom deg og mamma, får meg til å tenke at du er veldig glad i henne og at dere har et nært bånd. Og at du faktisk ønsker å gjøre noe for å beholde det gode båndet. Dette er jo egentlig veldig fint. Husk på at dette er det du vil få til, når du snakker med henne. 

Jeg håper dette ga deg litt inspirasjon til å gjøre noe med det du syns er vanskelig. Jeg ønsker deg alt godt, skriv gjerne til oss igjen:)

Vennlig hilsen familieterapeuten