Har ikke så flink psykolog, hun spurte spm foran mamma. Trenger hjelp :(

Hei, jente på 15

Jeg forstår veldig godt at det ble en dum start for deg dersom du følte at psykologen ikke brydde seg/syns det var så viktig. 

Jeg tenker at det er veldig bra at du endelig har klart å be om hjelp når du har følt at du har trengt det lenge. Ofte er det vanskelig og usikkert i begynnelsen av en ny relasjon som er så sårbar som en klient/psykolog-relasjon. Det er vanskelig for de aller fleste å starte med å fortelle sine innerste tanker og følelser. Dette er noe som tar tid og som for de fleste går litt letter etterhvert som man stoler mer på behandleren. Jeg håper at det også vil bli sånn for deg. 

Jeg tror jeg ville tatt opp med psykologen at du ønsker å være alene i samtalene. Når du er 15 år så har du mye du skulle sagt i terapisituasjonen. Jeg vil råde deg til å fortelle at du ikke klarte å være helt ærlig når moren din var det. Selv om du syns at psykologen sa det på en litt "flåsete" måte så høres det ut som at hun også tenkte at kanskje hun ikke skulle spurt om alt med moren din til stede. Dette kan være et godt utgangspunkt for at du kan fortelle at det egentlig er mye du ikke svarte riktig på. 

Det at du begynner å grine når du snakker med psykologen er helt normalt. Psykologen er vant til tårer. Det er kanskje slik at du syns det er vanskelig å vise dette foran andre. Noen er mer redd for følelser, gråting og tristhet enn andre. Det er kanskje nødvendig at du øver deg på å vise følelser foran psykologen for ellers ser jeg for meg at det blir vanskelig å formidle alt det som er vondt.

Jeg håper at du kan få opplevelsen av at psykologen er flink når dere lærer hverandre å kjenne på en bedre måte. Dersom det blir helt "kræsj" er det mulig å be om å bytte behandler. Men ofte kommer relasjonen seg etterhvert. Jeg heier uansett på deg og håper dette blir bra!

Ønsker deg godt nytt år. 

Med vennlig hilsen psykologen