Er det noe galt med meg fordi jeg er så opptatt av barndommen min ?

Hei

Kjære jente på 13 år. Takk for at du skriver så fint om tankene dine. Det er ikke noe galt med deg. Du er i en brytningstid mellom barn og voksen, og dette er nok den aller mest sårbare og vanskelige alderen man er i. 

Kanskje føles det håpløst å dele disse tankene med andre, fordi du tenker at ingen andre har dem? Kanskje er du redd for at noen skal synes du er barnslig. Jeg tror veldig mange har det slik som du. Man tenker tilbake på en bekymringsløs tid, og var absolutt ikke forberedt på at det skulle bli så komplisert å være ungdom. Det å miste venner er vanskelig, og da kommer ensomhetsfølelsen krypende. Da er det ikke rart man blir redd. Jeg tenker at din lengsel etter barndommen din handler om at du ikke helt har funnet din rolle/plass i ditt nye miljø, og derfor hadde det vært bedre å bli i det gamle, kjente og kjære. Du har kanskje også kommet i puberteten, og da påvirker hormonene i kroppen både humøret og tankene dine.

Nå er tiden inne for å skape din egen fremtid. Det skal ganske mye mot til, og jeg tror du har det inni deg. Du må bare finne det frem. Jeg vil anbefale deg å snakke med en voksen du stoler på. Det kan være helsesykepleier på skolen, en lærer, eller en annen voksen, kanskje en av foreldrene dine ? Jeg er sikker på at du vil bli møtt med tillit, respekt og en god samtale om dette. 

Jeg håper også at du kan vise dine nærmeste at du har behov for å få nærhet og kjærlighet selv om du er ungdom. En klem, et fang og gode samtaler, det trenger ungdom like mye som barn. 

Her kan du lese mer om å snakke med foreldre om vanskelige ting. 

Vennlig hilsen helsesykepleier