Jeg savner barndommen og følelsen av at jeg ikke trenger å bekymre meg.

Jente, 13

Hei, jeg savner når jeg har mindre liksom når live var bra når jeg var 4 år og gledet meg til og dra til barnehagen fordi bestevennene min er der. Jeg savner når pappa sang godtatt sanger til meg, jeg savner bare den følelsen av at jeg ikke trengte og bekymre meg for ting jeg var alltid glad. Jeg har tenkt og tenkt på hva det er som får meg til og tenke sånn jeg tror det er det at som jeg sa at når jeg var liten så trengte jeg ikke og grue meg til skolen siden da var live perfekt. Nå dr det sånn at jeg gruer meg til skolen. Jeg gruer meg til og møte andre er sjenert og usikker syntes jeg er dritt stygg og alt er bare feil med meg. Mast bestevennen min og mange andre venner vet ikke hvorfor vi bare glide fra hverandre de har fått deg nye venner og jeg har ingen lenger. Jeg vare savner når live var bra nå går jeg rundt og beskytter meg for alt. Jeg har snakket med mamma og pappa om det men hva kan de gjøre liksom de kan ikke endre fortid eller gjøre noe magisk hjelp

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei!

Det er flott at du har pratet med foreldrene dine om dette. Du skal vite at det ikke er så uvanlig å kjenne på de følelsene som du gjør og tenke tilbake på barndommen.

Ungdomstiden kan være vanskelig på mange måter. Du er nå 13 år og er i en overgang mellom barn og voksen. Presset øker og du utvikler deg mye, både fysisk og psykisk. Det at du savner den bekymringsløse barndommen er ikke så rart. Kanskje er man ikke forberedt på at det skulle bli så komplisert å være ungdom. Det å miste venner er vanskelig, og da kan man føle seg ensom. Jeg tenker at din lengsel etter barndommen din handler om at du ikke helt har funnet din rolle/plass i ditt nye miljø, og derfor hadde det vært bedre å bli i det gamle, kjente og kjære.

Å være usikker er noe som henger ved alle ungdommer. Alle har noe de er usikre på. Alle har noe de er misfornøyd med. Usikkerhet rundt eget selvbilde kan gjøre at en trekker seg unna andre og gruer seg til å ta kontakt.

Jeg anbefaler deg å snakke med noen utenom familie om hvordan du har det nå. Helsesykepleier er vant til å prate med ungdom om dette. Det å få satt ord på følelsene og sagt det høyt til en som lytter og forstår kan være til god hjelp. Sammen kan dere finne ut av hvordan du kan få det bedre.

Lykke til - husk at du er UNIK!

Vennlig hilsen helsesykepleier

Besvart: 19.12.2021