Savner barndommen. Snakke med psykolog?

Jente, 13

Hei. Jeg sliter mye med at jeg feks ikke vil på skolen pågrunn av press og skolearbeid generelt og alt sånn stress. Jeg tenker også mye på barndommen og at jeg savner det, med engang jeg tenker på det begynner jeg å gråte. Fordi jeg vet at jeg ikke får den tiden tilbake eller kan ha barndom hvis du skjønner. Når jeg var mindre så var jeg liksom på en måte fri, jeg brydde meg ikke om hva andre syntes, jeg kunne gjøre hva jeg ville, og dagene var alltid gøye. Jeg snakker mye hjemme om dette men det mamma som oftest sier er at det er fint at jeg savner barndommen fordi det betyr at jeg hadde en bra barndom, og det er sant men hjelper ikke så mye. Jeg har snakket med helsesøster men det har vært mest om kroppspress og venner. Men jeg føler ikke at det er mitt største problem nå. Jeg har tenkt til på psykolog, men jeg er usikker på om det kan hjelpe meg. Jeg synes også det er veldig vanskelig og forklare alt dette, spesielt direkte fjes til fjes. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Først og fremst så vil jeg si at det er så bra at du snakker med mamma om dette og at du har kontakt med Helsesykepleier.

Ungdomstiden kan være vanskelig på mange måter og dette du beskriver er du ikke alene om å kjenne på. Du er nå 13 år og er i en overgang mellom barn og voksen. Presset øker og du utvikler deg mye, både fysisk og psykisk. Det at du savner den bekymringsløse barndommen er ikke så rart. Vi ønsker jo som regel at alt skal være lett og bekymringsløst. Følelsene kan være vanskelige å håndtere i denne perioden, så jeg forstår at du har det som du har det. Veldig fint at du ønsker å ta imot hjelp.

Du skriver at du har tenkt på psykolog, jeg støtter deg i at du bør snakke mer med noen om dette. Jeg tenker at du helt sikkert kan få god hjelp hos Helsesykepleier som du allerede har snakket med. Det å få satt ord på følelsene og sagt det høyt til en som lytter og forstår kan være god hjelp. Hun kan eventuelt også vurdere om du bør ha samtaler med psykolog etter hvert.

Du sier det er vanskelig å forklare dette fjes til fjes. Du er veldig god til å beskrive hvordan du har det skriftlig. Hva med å skrive det til Helsesykepleier, så kan hun få det skriftlig før dere snakker om det. Det kan jo også være en ide å få mamma til å snakke med Helsesykepleier på forhånd, hun har du jo snakket med og vet hva dette dreier seg om.

Håper du fikk svar på det du ønsket.

Les også artiklene som ligger under svaret mitt. Lykke til, jeg heier på deg.

Med vennlig hilsen Helsesykepleier, Ung.no

Besvart: 26.2.2021

Oppdatert: 26.2.2021