Jeg savner barndommen så masse og det er et problem.

Hei!

Takk for at du skriver til oss og forteller til oss hvordan du har det og hvor mye du savner barndommen din. Jeg kan forstå at du gjør det og jeg er helt sikker på at det er mange som kan kjenne seg igjen i hvordan du har det.

Du er i en alder nå hvor det skjer mye med deg både i kropp og i hjerne. Du er ungdom og du skal på en måte rive deg litt løs fra det å være et barn og du skal på veien mot å bli en voksen. Det kan være en tung prosess og det er ikke uvanlig at man kan blir trist og kjenner på sorg og savn.

Det å være barn innebærer jo at man er avhengig av sine foreldre eller voksne som kan passe godt på oss og sørge for at vi har det vi trenger. Når vi blir større så kan jo mange oppleve at man må være mer selvstendig og at det forventes mer av oss både på skolen men også på andre områder.

Jeg vet ikke om det er slik for deg?

Det er jo ikke galt å tenke på barndommen og å savne den. Det er normale følelser som mange har mens det er like vanlig og ikke å savne barndommen sin så mye. Det kommer an på hva slags minner og hva slags barndom man har hatt.

Vet du hva du spesielt savner? Noe som du tenker mer på? Har du noen du kan prate med om det?

Det kan gjøre at du får bearbeidet det som er trist å tenke på og at du etter hvert vil tenke på barndommen din som gode minner.

Dersom dette ikke går over og du syns det fortsetter å være problematisk vil jeg anbefale deg å be om samtale hos helsesykepleier på skolen din.

Jeg legger også ved noen artikler til deg som kan være til hjelp for deg å lese.

Ønsker deg alt godt.

Hilsen psykiatrisk sykepleier