Psykisk syke foreldre har gjort meg dårlig psykisk og bekymret for bror.

Hei

Det er vondt å høre hvordan du har det. Når foreldre blir så psykisk syke som dine foreldre har vært, da blir evnen deres til å være foreldre mindre. Deres egne følelser tar så mye plass at de ikke klarer å se barnas behov som de gjorde før. Derfor er det ikke rart at du har hatt behov for mye hjelp. De som skal fange opp dine behov og støtte deg har ikke kunnet gjøre det, og har heller ikke klart å ta godt nok vare på seg selv.

Det høres ut som at du føler på ansvar for hvordan broren din har det. Han har vært igjennom det samme som deg, men reagerer og viser reaksjonen på en annen måte enn deg. Kanskje har han hatt det like tøft, men ikke vist det, og derfor ikke fått den hjelpen han trenger. Eller kanskje har han taklet det greit på sin egen måte. Det som sannsynligvis på virker ham mest er foreldrene deres, ikke du. Han påvirkes også av deres sykdommer. Uansett er det ikke du som har ansvar for å sørge for at han får den hjelpen han trenger. Det er de som har ansvar for dere (foreldre, lærere og ulike hjelpere som kjenner dere) som skal se hans behov og hjelpe ham. Selv om du kan ha hatt store behov betyr ikke det at de voksnes ansvar for ham blir mindre. Kanskje har dere som familie hatt behov for mer støtte av hjelpeapparatet enn dere har fått? Det er ikke slik at du ikke skal si ifra om hva du har behov for bare fordi du er redd for at broren din kanskje trenger den hjelpen du får. Du kan spørre ham om han egentlig trenger mer hjelp enn det han får. Eller si ifra til noen av dem som hjelper dere i familien at du er bekymret for ham. Om dere ikke har noen hjelpere inn i familien vil jeg anbefale at du snakker med helsestasjon for ungdom, eller en lærer, terapeut eller annen voksen du stoler på. Barnevernet kan også være fine å be om hjelp. De kan komme inn med støtte og veiledning for å hjelpe foreldrene dine til å klare å støtte dere bedre igjen. Jeg vet at mange er redde for barnevernet, men det er svært sjelden at de mener at barn vil få det bedre om de ikke bor med foreldrene sine. Vanligvis jobber de med å hjelpe og støtte foreldre.

Du føler et behov for å passe på de rundt deg når de ikke har det bra, også pappa. Det er en fin ting, men det er slitsomt og vanskelig når de da ikke har det bra. Da er det fint om du kan tenke at måten du kan passe på dem på er ved å sørge for at noen voksne ser behovet og tar ansvar for å passe på dem. Det er et ansvar for voksne, ikke ditt. Å bry seg om og vise hensyn skal alle gjøre, men det du beskriver er noen som trenger hjelp utenfor familien.

Du beskriver at når pappa er lei seg føler du at han er glad i deg, men ikke bryr seg så mye. Det stemmer med det jeg skrev i begynnelsen her; han er glad i deg, men han har så mye sterke følelser inni seg selv at han ikke klarer å ta inn dine følelser og behov i tillegg. Det gjør at det kan føles som at han ikke bryr seg. Og jeg tenker at det tyder på at han trenger å gå i terapi igjen, fordi det høres ut som at depresjonen fortsatt tar litt for stor plass i ham.

Det er ikke rart at du føler at du er avhengig av foreldrene dine. Det henger nok også sammen med at du føler behov for å beskytte dem, samtidig som du har fått noen "sår" i følelsene dine som det er helt naturlig at du søker foreldrene dine for å få hjelp med. Det tyder på at de har vist deg god omsorg før. Instinktene dine sier deg at mamma og pappa kan hjelpe. Problemet er bare at de ikke klarer det like godt lenger. Jeg håper du klarer å si ifra til noen som kan hjelpe dere, og så har jeg lagt ved noen artikler som jeg tror kan være nyttige for deg.

Hilsen psykolog på familievernkontor