Har ikke kontakt med faren min - men synes synd på han, han er alene.

Hei

Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg! Det er leit å høre at du ikke kan være sammen med faren din men jeg forstår jo at det er en god grunn til det. Det er for å beskytte dere mot nye eventuelle overgrep. Likevel er det ikke rart du savner han for han er jo - ja, faren din. En person er flere ting enn handlingene sine. Så faren din er jo ikke bare den mannen som brukte vold mot lillebror, jeg kan tenke meg at du også kjenner til andre sider ved han, og kanskje er det disse du savner.

Det går an å ha mange følelser for en person på en gang. Jeg tenker at det er sånn med de fleste personer vi omgir oss med - at vi kan føle ulikt for dem fra tid til annen, og vi kan føle mange ting for dem på en gang uten at det er noe feil. Det er forståelig at du kjenner på medfølelse for faren din, samtidig som du trolig er sint på han, eller skuffet over det han gjorde mot din yngste bror.

Kanskje er det vanskelig for deg å snakke om faren din med de andre søsknene dine? Hvis alle er veldig sinte på han f.eks, kan det jo være vanskelig for deg å si at du faktisk synes synd på han og har medfølelse. Det kan kjennes som at du da sviker lillebror. Jeg vet ikke om du har følt på dette? Jeg håper dere kan snakke åpent sammen i familien om alt som har skjedd rundt faren din og hvordan dere føler det for han nå.

Hvis du syns det er vanskelig å snakke åpent om det du føler på med søsknene dine så syns jeg du skal finne en annen person du kan snakke med som du kjenner at det er helt trygt å si alt til. Jeg tror det er viktig for deg at du får satt ord på alt det du føler på og at du kan få svar på eventuelle spørsmål du har. Da må ordene ut av hodet og de må sies høyt. Det kan gjøre det lettere for deg inni deg. Kanskje er det mamma du prater best med? Eller er det en annen person i familien/nettverket du er trygg på og liker å prate med? Eller en helt nøytral person, som har som jobb å snakke med ungdommer om følelser og familieproblemer? Det kan være f.eks helsesykepleier på skolen din. 

Nå er det to år til du er 18 og da kan også du velge om du vil begynne å besøke faren din. Nå vet jeg ikke hva du har tenkt om det? Hvis du kjenner at det er vanskelig å vite hva du skal gjøre, så er et viktig spørsmål du kan spørre deg selv: hvorfor skal du eventuelt begynne å besøke faren din? Ville det i så fall være av medfølelse for, eller plikt til han eller er det fordi du har lyst selv? 

Husk at du har ingen plikt til å imøtekomme faren din selv om du synes synd på han. Noen ganger kan det være lurt å beskytte seg fra skuffelser og å bli såra, og dermed la være å ha kontakt, selv om man er familie. 

Men husk også, at dersom du velger å begynne å være sammen med faren din igjen så må du forberede deg på at det kanskje ikke blir slik du ønsker. Du skriver at han f.eks blander sammen navnene til deg og søsknene dine og at det får deg til å tvile på hvor mye han faktisk savner akkurat deg. Sånne ting er jo vanskelig å si før man har gitt det et forsøk. Uansett kan det være lurt at du har noen å prate med om dette, i de neste årene som kommer. 

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg syns det er fint at du tar følelsene dine i forhold til faren din på alvor. Det er modig gjort. Jeg håper virkelig at du føler du får tatt en avgjørelse som føles god for DEG. Hvis du velger å ha mer kontakt med han etter hvert håper jeg at resultatet blir at det kjennes helt trygt og at du og faren din får et forhold du har det fint med. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten