Faren min er annerledes mot meg enn mot søsknene mine. Hva gjør jeg?

Hei!

Det er forståelig at du blir såra! Måten faren din oppfører seg på høres ikke noe hyggelig ut. Han ser nesten ikke på deg, lar ingenting du sier få være viktig, blir fort sint på deg. Jeg kan tenke meg at det får deg til å føle deg nærmest usynlig for han. Og mindre verdt enn søsknene dine. Det er ingen god følelse.

På ett vis tenker jeg det er naturlig at faren din gir mest oppmerksomhet til dine søsken som har flyttet ut, når de først er på besøk hos dere. For da har han kun den lille tiden sammen med dem. Med deg har han oftere samvær i sin vanlige hverdag. Men samtidig - når han ikke er noe hyggelig med deg i hverdagen dere har heller, da er det jo ikke greit. Du fortjener å bli møtt med samme varme og respekt som søsknene dine får, også i hverdagen!

Bør jeg late som ingenting for å ikke skape dårlig stemning? spør du. Det korte svaret på det fra meg, er nei. Å late som ingenting kan kanskje der og da unngå en konflikt eller vanskelig situasjon med faren din. Men for deg, på innsiden, blir jo ting bare verre. Det kan føre til at du bare føler deg mindre og mindre verdifull i faren din sine øyne. I tillegg får ikke faren din noen "korreksjon" i måten han oppfører seg på og vil nok da heller ikke endre noe.

Du har vært modig som har forsøkt å si ifra til faren din. Det er leit at det ikke har fungert og at han bare har blitt sint tilbake. Han virker ikke istand til å møte deg slik du hadde trengt. Dette kan handle om hans eget "indre liv", at han ikke er så god til å kjenne etter eller forstå sine egne følelser.

• Da lurer jeg på om det kunne vært en ide å si ifra til noen andre? Har du en forelder til du kan forklare til?
• Eventuelt kan du betro deg til en av dine eldre søsken? Har du et OK forhold til en av dem? Hvis de når litt lettere inn til faren din så kanskje de kan si det til han neste gang de er på besøk hos dere. De trenger ikke si at du ba dem si ifra, de kan si det ut ifra hva de ser selv.
• Videre så tenker jeg det er helt greit at du "tar et steg tilbake" og ikke forsøker å please faren din noe mer. Hvis han bare er sur mot deg så forsøk å heller vend deg mot andre mennesker som er hyggelige mot deg og gir deg energi og en følelse av å være verdifull. Besteforeldre, dine eldre søsken, venner eller andre.
• Det er kanskje et stort steg å kutte faren din helt ut av livet ditt. Men å bevisst ta et steg tilbake, er helt OK når ting er som de er. Og hvis faren din forhåpentligvis skjønner at han bør være mer oppmerksom også mot deg og da tar noen initiativ, så kan du kjenne etter hvordan du syns det er, og om du vil gi det et nytt forsøk.

Det letteste er kanskje bare å late som ingenting dersom noe er vanskelig. Men det er mye bedre på sikt, og mer modig, å kjenne ordentlig etter hvordan man har det, slik du gjør nå. Det er en styrke. Ta vare på den. Jeg håper at faren din etter hvert klarer å innse at måten han behandler deg på ikke er OK.

Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no