Trangt og skittent i huset, det går inn på meg. Hva skal jeg gjøre?

Hei

Jeg skjønner at du vil gjøre noe med dette problemet. Det er ikke rart at du misliker å bo i et hus som er trangt og skittent uten noen steder å gjøre av deg. Når man lever slik er det vanskelig å finne ro og å slappe av og det blir man veldig sliten av i lengden. Og når man blir sliten blir man gjerne sur og sint så reaksjonene dine er veldig normale!

Selv om alle mennesker er forskjellige og dermed har forskjellige ønsker når det gjelder det å ha det ryddig, så er det uansett viktig at man i en familie tar hensyn til hverandre. Når moren din ikke tar hensyn til deg og slik du ønsker å ha det, er det forståelig at du vil gå ut av huset og at det gjør deg i bedre humør å være ute, enn hjemme. 

Du spør hva du skal gjøre.

• Hvis det føles trygt, så tenker jeg at det første du kan gjøre er å fortelle moren din om hvor slitsomt det er for deg å bo i et hus som er skittent og trangt og at det gjør noe med humøret ditt.
• Samtidig er det lurt å vise forståelse for at mamma ikke orker å rydde like mye som du skulle ønske hun gjorde.
• Du kan spørre henne hva dere sammen kan gjøre for å få huset til å bli et godt sted for dere begge.
• Forsøk også å tilby hjelp, kanskje kan dere sammen lage en liste over ting som skal gjøres fra uke til uke og hvem sitt ansvar det er? Hvis du tar initiativ til organiseringen kan det være lettere for henne å bli med. 
• Du kan også i tiden fremover ta initiativ til å være mer på besøk hos andre personer du kjenner og er trygg på. Steder du blir i godt humør av. Det er helt greit og normalt å begynne å dra mer ut av huset når man er på vei til å bli ungdom. 

Men jeg tenker jo at det er i hovedsak moren din som har ansvar for at huset dere bor i er forsvarlig og at du får det du trenger av mat/utstyr/rutiner, etc. Så hvis hun er så sliten at hun ikke orker å gjøre noen ting hjemme og det bare blir mer og mer skittent og ille, så er det viktig at noen andre voksne får beskjed om dette. Bor det en forelder til med dere, og er det i så fall en du kan snakke med? Eller er det andre i familien/nettverket ditt du kunne snakket med og fortalt litt om hvordan ting er hjemme?

Eventuelt kan du snakke med noen som jobber med å hjelpe ungdommer og familier som har det vanskelig. Det kan hende det vil ha en effekt at en annen voksen snakker med moren din for deg eller sammen med deg. Sjekk tips til hvor du eventuelt kan ta kontakt, i artiklene under svaret mitt.

Til slutt vil jeg si at en del av det å bli ungdom er å oppdage hvor forskjellig man kan være fra foreldrene sine. Mennesker er jo svært ulike typer, selv om de er i samme familie. Kanskje kan du etter hvert godta at moren din lever sitt liv annerledes enn slik du har tenkt å leve ditt voksenliv. Moren din gjør sine valg, du skal gjøre dine. Etter hvert som du blir eldre kan du påvirke ditt eget liv mer og mer, og gjøre det som er bra for deg. 

Jeg håper dette ga deg litt inspirasjon. Jeg har lagt ved noen artikler som handler om hvordan du kan snakke med foreldre som ikke alltid forstår en. Og som sagt tips til hvor du kan ta kontakt hvis du trenger hjelp fra en voksen i hjelpeapparatet. Alt godt til deg

Vennlig hilsen familieterapeuten