Foreldrene mine tar ikke nok ansvar, det gjør meg trøtt

Hei

Jeg skjønner godt at du er trøtt og sliten av å ha det sånn som du har det hjemme nå. Når jeg leser det du skriver får jeg inntrykk av at du er litt annerledes enn foreldrene dine når det kommer til livsstil og verdier/tankegang. Når man kjenner seg annerledes kan man også kjenne seg ensom, og at man ikke betyr nok for foreldrene sine. Det kan være en vond følelse.

Jeg får også inntrykk av at du savner at foreldrene dine bruker mer tid på deg og søsteren din og ikke bare på å ting. Det forstår jeg godt! Det er fint å gjøre noe sammen, for da får man gode opplevelser, glede og man har noe å prate om etterpå. Det er sånne ting som får oss til å føle tilhørighet - og som en familie, ikke bare noen mennesker som tilfeldigvis bor sammen. 

Jeg lurer på om mamma og pappa vet at du ønsker deg mer initiativ fra dem og mer samvær med dem? Noen ganger, når man prøver å si ifra, er det lett at det bare blir krangling. Som du skriver tolker foreldrene dine det du sier som kritikk og det ender med at du bare trekker deg tilbake. 

Jeg syns det er fint at du i alle fall har forsøkt å snakke med foreldrene dine om måten de lever på. Men kanskje har du ikke nådd igjennom fordi du har snakket med dem i det øyeblikket du blir irritert over ting de gjør, eller når du går i gang med å rydde/vaske. Og så er de ikke mottagelige for kritiske innspill akkurat da og så blir det dårlig stemning.

Men hvis du finner et tidspunkt når dere ikke krangler, og så forsøker du å ta en prat om dette, da kan dere få en litt annen forståelse for hverandre! Det er akkurat som at man lytter bedre når man ikke føler seg anklaget eller er sur fra før.

Når du snakker med foreldrene dine på nytt så kom gjerne med konkrete eksempler på ting de gjør/ikke gjør som gir deg følelsen av at de ikke bryr seg. For eksempel det de bruker penger på, eller at de ikke prioriterer samvær. Fortell også i hvilke situasjoner du kan føle deg alene om å rydde og hadde ønsket hjelp fra dem. Si at du er sliten og trøtt inni deg av dette. Da sier du ikke noe galt om foreldrene dine, du bare forteller hvordan dette er for deg. Det å si noe om seg selv og sin egen opplevelse er ofte det som gjør at man forstår hverandre bedre.

Forsøk også å fokusere på løsninger og hvordan du tror det kan bli bedre. Kanskje kan dere sammen lage en liste over ting som skal gjøres fra uke til uke og hvem sitt ansvar det er? Hvis du tar initiativ til organiseringen kan det være lettere for foreldrene dine å bli med. Kanskje kan du foreslå noe helt konkret, som at dere spiser felles middager noen ganger i uken?

Det er nok også lurt å vise forståelse for at foreldrene dine har grunner til at de ikke vil rydde like mye som deg, eller bruke pengene sine annerledes enn det du tenker er rett. Men du kan samtidig fortelle om hvor alene du føler deg når de ikke forstår hva som er viktig for deg. 

Si gjerne også til foreldrene dine hva du liker ved dem, da blir det lettere å snakke om de tingene dere er ulike på uten at det blir krangel.

I tillegg håper jeg at du har andre mennesker rundt deg som du kan gjøre ting sammen med som du liker. Andre familiemedlemmer, venner o.l som du kan gjøre aktiviteter sammen med og som har like verdier som deg.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg har funnet frem noen artikler til deg som handler om det å være annerledes enn foreldrene sine, og det å snakke med foreldre som ikke alltid forstår. Hvis du leser dem får du flere tips. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten