Mine foreldre tror ikke jeg strever mentalt og vil jeg skal ta rustest

Hei,

Så vondt at du og foreldrene dine har det så vanskelig sammen. Det er smertefullt å oppleve at de som skal trøste, støtte og hjelpe oss ikke gjør det, og kanskje gjør det motsatte.

Når du bor for deg selv og er over 18 år så er du voksen og kan bestemme over deg selv, og hvem du har kontakt med. Brutalt nok betyr det at du ikke trenger rådføre deg med foreldrene dine for psykisk helse eller noe annet, og de kan ikke bestemme om du skal behandles for det ene eller det andre.

Så kan det likevel være vanskelig å kutte kontakten med dem, eller kanskje ønsker du ikke helt det.

Du kan heller ikke kontrollere helt om de kontakter deg, eller at de har meninger om hva du skal eller ikke skal gjøre.

Det er mulig å gjøre drastiske ting som å kutte kontakten med familie og foreldre, blokkere nummer og eventuelt anmelde dem om de oppsøker stedet du bor eller liknende uten at du vil det. Men om dette er nødvendig eller egentlig det du vil, er jeg ikke sikker på.

Mange ganger vil vi at de vi er glad i og som skal være der for oss skal endre seg eller være bedre enn de er. Spesielt er dette sant når de har skuffet oss mange ganger, og vi tenker på hvordan vi skulle ønske det var.

Men sannheten er at vi ikke kan tvinge noen til å endre seg eller oppføre seg på spesielle måter.

Det eneste du kan endre og bestemme over er deg selv. Du kan sette grenser for når og hvordan du vil treffe familien din, hva du forteller dem om deg selv, og hvor mye du vil la deg påvirke av det de sier om og til deg.

Det er ikke lett å sette sånne grenser, spesielt ikke når dere kanskje har en historikk der grenser stadig blir tråkket over. Det høres ut som du generelt kan ha opplevd at grensene dine ikke blir respektert.

Da er det kanskje likevel viktig å begynne prøve gjøre noe annerledes, reagere annerledes, og å jobbe med å beskytte grensene dine mer. Det er tungt arbeid, det er vanskelig, og det kan ha med seg en del sorg.

For aller helst skulle du nok ønske at foreldrene dine passet på deg, og at dere hadde et godt forhold. Vi mennesker vil bli elsket og godt behandlet av de vi er glad i, og når det blir vanskelig i familier kjennes dette smertefullt og langt unna.

Jeg vil råde deg til å snakke med noen om det du strever med psykisk, og å finne gode folk som behandler deg bra når du skal jobbe med det som er vanskelig og som du strever med.

Uansett hva som er vanskelig så fortjener du å bli behandlet med respekt og støtte, få hjelp og trøst.

Hvis familien din ikke gir deg det, så må du snakke med noen andre.

Du kan forsøke snakke med foreldrene dine om hvordan dette er for deg, og forklare at du ikke snakker med dem fordi du ikke opplever deg hørt, men da er det lurt å ha med seg at det ikke er garantert de forstår deg.

Du kan snakke med fastlegen din, noen på helsestasjon for ungdom, eller helsesykepleier på skolen. Eventuelt helsepersonell på studentsamskipnaden hvis du studerer.

Du kan også snakke med venner, eller andre du stoler på.

Jeg håper dette svarte på det du lurte på, og hjelper deg videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no