Jente 15. Utredes for ADHD, foreldre har ikke klart å støtte eller trøste.

Hei!

Du skriver reflektert om en veldig vanskelig familiesituasjon som du har levd i over år. Jeg tror du har rett i mange av dine forklaringer, f.eks hvordan et barn gir opp å gråte etter trøst dersom barnet erfarer igjen og igjen at ingen voksne kommer uansett. Og at barnet lærer seg at det beste er å avvise trøst som en slags beskyttelse fra å ikke bli skuffet. Dette er slik vi gjerne forstår det også, vi som jobber med forelder/barn-relasjoner.

Det fine med å reflektere over det man har opplevd, er at man kan forsøke å jobbe med å endre de mønstrene. De er mulige å endre, f.eks at man øver på å tørre å vise sårbarhet og å ta imot trøst fra andre. Nye erfaringer med å få trøst og støtte vil endre noe i deg og, over tid.

Jeg håper du er klar for å forsøke å jobbe med dette. For du fortjener å være trygg i relasjoner til andre viktige mennesker. Både de du har rundt deg nå, og de du kan møte i fremtiden (som en kjæreste eller en ny, god venn) <3

Så hvor kan du få hjelp? Jeg mener dette er temaer du kan få hjelp med hos de behandlerne du snakker med der du utredes for ADHD. Jeg regner med at det er i BUP? De som jobber i BUP (barne og ungdoms-psykiatrien) kan masse om slike tema som du reflekterer over her. De kan snakke med deg og hjelpe deg å sortere og bearbeide.

Ikke minst kan BUP hjelpe foreldrene dine. For ut ifra det du skriver, så mener jeg at også foreldrene dine trenger veiledning. De må få hjelp til å forstå hvordan de kan møte deg og følelsene dine på en bedre måte enn hva de har gjort så langt. De trenger mer kunnskap om hvorfor og hvordan man trøster og støtter barn som har vanskelige følelser. Dette er en viktig foreldrekunnskap både når barna er små og når de er ungdom.

Når det blir vanskelig mellom foreldre og barn er det aller mest foreldrene som har ansvar, for de er voksne. Så det som gjør det vanskelig mellom deg og pappa, er ikke din skyld. Jeg tror at pappa helt sikkert bryr seg men at han ikke har kunnskap selv, om hvordan han skal støtte deg. Kanskje fikk han ikke mye støtte selv da han var barn, og dermed har han ikke lært hvordan han skal gjøre det nå som han er forelder.

Du har gjort en viktig ting nå, og det er å sette ord på hvordan du har det og hva du trenger. Jeg håper at du får formidlet dette videre til foreldrene dine med hjelp fra de du allerede er i kontakt med i ADHD-utredningen.

Mye har allerede blitt bedre, skriver du. Det er veldig bra å høre. Nå håper jeg at foreldrene dine også får hjelp så de kan støtte deg bedre i alt du står i. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no