Foreldre snakker dårlig om hverandre, og de blir sinte når jeg gråter

Hei!

Du beskriver en skikkelig vanskelig situasjon! Det å føle på ansvar for en forelders følelser eller problemer kan være svært energikrevende og stressende. Akkurat sånn du beskriver at du kjenner.

Det viktigste jeg vil si til deg er at konflikten mellom mamma og pappa ikke skal være ditt ansvar. Du har helt rett i det du selv skriver: du er barnet. Du er derfor ikke den som skal trøste, være megler eller støtteperson for foreldrene dine. Selv om mamma kanskje føler seg alene, betyr ikke det at du skal bli hennes nærmeste støtte. Hun trenger mest av alt en annen voksen å snakke med! For eksempel en venninne, noen andre familiemedlemmer eller en terapeut.

Jeg tenker også at du bør slippe å velge side. Og at du bør slippe å høre negative ting om verken moren eller faren din. Du er jo glad i begge foreldrene dine selv om de har det vanskelig seg i mellom. Og de bør fortsette å la deg være det. Det virker som at din mamma og pappa har det såpass vanskelig selv, at de glemmer å se etter hva som er OK for deg.

Så hva gjør du?

Neste gang mamma begynner å snakke om pappa så kan du si til henne noe slikt: "Mamma, jeg blir lei meg og stressa når du begynner å snakke om pappa. Jeg vil ikke at du snakker med meg om han, for pappa er min forelder og jeg vil ikke stå imellom deg og han. Og litt sånn føler jeg det blir nå. Kan vi heller snakke om noe annet?"

Da setter du en tydelig grense ovenfor mamma uten å si så mye dårlig om henne. Du sier bare hva du vil og trenger. Hvis mamma likevel blir irritert på deg så minn deg selv på at dette uansett er riktig, og at irritasjonen handler om noe hos henne som hun ikke klarer å håndtere som voksen.

Når det gjelder det at foreldrene dine blir sinte når du gråter: Jeg tror du har veldig rett i det du skriver, om at dette egentlig handler om at de dypt inne i seg ikke klarer å håndtere at du har det vondt, og så er det sinne mot deg som kommer ut til overflaten. Det er urettferdig mot deg. For det du hadde trengt, vil jeg tro, er trøst og forståelse og at de tok mer ansvar for sine egne følelser.

Jeg håper du har andre voksne rundt deg som kan gi deg det du trenger. Og ikke minst at de kan snakke med mamma og pappa for deg, om du ikke når frem av deg selv.

Har du et annet familiemedlem eller en du kan snakke med på skolen eller f.eks på helsestasjon for ungdom? Det er viktig at du sier ifra til noen andre voksne hvordan ting er hjemme, dersom dette fortsetter.

Jeg vil i tillegg anbefale deg å lese denne teksten om å ha foreldre som snakker negativt om hverandre. Her tror jeg du vil kjenne igjen noe, og ikke minst få flere tips til hvordan du kan si ifra til dem.

Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no