Jeg har veldig dødsangst og er redd for begravelser. Hva skal jeg gjøre?

Hei, jente på 17 år!

Det å være redd for døden er noe veldig mange vil kjenne seg igjen i. Døden er noe som har interessert mennesker i alle tider og det er kanskje fordi vi vet lite om døden samtidig som vi vet at vi alle deler det at vi skal dø. Dette er en skremmende tanke for mange og man blir gjerne ekstra bevisst på dette i perioder.

Det er som sagt vanlig å være redd for døden når man tenker på døden og for noen så blir det slik at man unngår alt man kan å tenke på døden. Da blir det vanskelig å forholde seg til f.eks begravelser slik som du beskriver at det er for deg - dette fordi man da blir påminnet døden og den kommer gjerne veldig tett på. 

Jeg tenker likevel noen tanker rundt det du skriver som jeg ønsker å dele med deg.

Muligens kan det være sånn for deg at du har det man kaller "angst for angsten" - altså at du skremmer deg selv med tanker om hvor redd/rar du skal bli i en begravelse. Du ser for deg deg selv som får panikkangst, brekker deg, må gå ut av begravelsen og "alle ser deg". Slike katastrofetanker pleier ikke å stemme med virkeligheten og bidrar bare til at man blir redd for det man selv tenker på. 

Det kommer ikke fram om du er plaget med panikkangst til daglig også og om det er andre situasjoner du unngår eller "presser deg gjennom" slik at du kunne trengt hjelp til å komme deg fra panikkangsten. Du kan få gode tips til dette i dette selvhjelpsprogrammet. Jeg hører du har skremmende tanker om panikkangst og at du føler du ikke skal få puste og dø. Det er viktig å vite at panikkanfall ikke er farlig men er ekkelt. Det er helt umulig å ikke få puste og dø av panikkanfall. Altså er det en "falsk alarm" som det er vanlig å bli skremt av selv om det ikke er farlig i det heletatt. 

Når det er sagt så tenker jeg også på om du kanskje overvurderer hvor mye andre vil legge merke til og være opptatt av deg i en slik situasjon som begravelse er. Husk på at begravelse er en veldig spesiell setting der de fleste er lei seg, har nok med seg selv, kanskje kjenner seg litt nummen, redd, sentimental, kanskje tenker eksistensielle spørsmål o.l. Det er en situasjon der mange er opptatt av hvordan de selv har det og en situasjon der det er helt forståelig og akseptert dersom man føler seg litt overveldet og lei seg og f.eks må forlate lokalet. Jeg tenker at du sikkert ikke hadde reagert eller brydd deg spesielt mye om noen andre hadde forlatt lokalet/kirken. Kanskje hadde du ikke lagt merke til det en gang fordi du var i dine egne følelser og i ditt eget. Dette kan være litt lure refleksjoner å tenke gjennom når man skremmer seg selv med hvor vanskelig det blir.

Til slutt vil jeg si at det ofte er tanken på hvor vanskelig/fælt noe blir som er verst. Når man står i situasjonen vil det ofte ikke ligne på det man har sett for seg. Tenk bare hvordan mange har katastrofetanker om f.eks mer hverdagslige ting som "jeg får sikkert blackout og stryker på eksamen". Når angsten stiger blir man mer sårbar for å tenke verste scenario og så går det gjerne helt annerledes når man er i situasjonen og det ikke er mer tid igjen til å grue seg.

Ønsker deg masse lykke til! Trenger du å prate med noen om angsten du opplever så kan helsesykepleier være et lurt første steg. 

Med vennlig hilsen psykologen